Home » Arrangement, Featured, Headline, Nyhet

Ny uke – nye filmer

3 november 2010 Ingen kommentarer

Én uke etter at BIFF er slutt, skal det igjen vises kvalitetsfilm (og annen film) i Tivoli. Bergen Filmklubb åpner denne uken ved å vise

Manhattan ons. 3.11 kl 20.00
The Room fre. 5.11 kl 17.00
Fire Nyanser av Brunt søn. 7.11 20.00

Alle visningene finner sted i Tivoli på Kvarteret. Det er 50 kr for billetten og medlemskap er obligatorisk, dette koster også 50 kr. På fredagsvisningene holder det med medlemskap, vi kommer ikke til å kreve 50 kr i billettutgift for disse arrangementene.

Dørene og baren åpner en halvtime før forestilling slik at du kan hygge deg litt før visningen starter.

Pga litt tekniske problemer kommer medlemsmailen og oppdatering av nettsiden samme dag som den første visningen finner sted, men det håper vi du ikke tar på vei for. Det har nok en gang blitt bevist at papir er mer til å stole på enn teknologiske nyvinninger. Vi anbefaler derfor dere alle til å plukke opp et papirprogram på et av byens møteplasser og bla gjennom den over en kopp kaffe i gode venners lag!

MANHATTAN ONS. 3.11 kl 20.00

Manhattan. Regi: Woody Allen. USA 1979. Manus: Woody Allen og Marshall Brickman. Foto: Gordon Willis. Musikk: George Gershwin. Medv.: Woody Allen, Diane Keaton, Meryl Streep, Muriel Hemingway m.fl. Kopi: NFK. Engelsk tale. 35mm, sort/hvitt, 1 t 36 min.

Verdens beste film

Selv i tiden da opinionen holdt det for legitimt å avfeie Woody Allen som en enerverende komiker som tjente til livets opphold ved å regissere filmer hvor han forsynte rollefigurene han selv spilte med en stri strøm av vakre kvinner – som i henhold til den gjengse forestilling o…m kjønnsmarkedets mekanismer rimeligvis aldri burde verdige ham så mye som et øyekast – var det få som turde å gå løs på Manhattan. Manhattan er nemlig det uomtvistelige beviset på at Allen ikke bare er en stor humorist, men også en stor filmskaper og skuespiller. Manhattan er Woody Allens beste film – og dermed også en av de aller beste filmene som er laget på 1900-tallet. Dette er ikke meningsytringer, det er fakta.

Manhattan er bunnsolid i alle ledd: Både Allen, Diane Keaton og Muriel Hemingway gjør noen av sine beste rolletolkninger noen sinne. Særlig er det verdt å merke seg unge Hemingways innsats i rollen som Allen-figurens aaltfor unge kjæreste. Hennes avlevering av replikkene ”Gee, suddenly I don’t feel so good” og ”You’ve got to have a little more faith in people” er – i likhet med den majestetiske åpningssekvensen – i seg selv grunn nok til å se filmen. Woody Allens karakteristiske blanding av avvæpnende humor og dyp menneskelig innsikt har aldri vært presentert like elegant og vakkert som her.

Den virkelige stjernen er dog fotograf Gordon Willis, som i samarbeid med Allen skaper en atmosfære som er så forførende og betagende at når rulleteksten omsider sukker opp, er ens første tanke at man vil se filmen en gang til.

THE ROOM
FRE. 5.11 kl 17.00

The Room. Regi og manus: Tommy Wiseau, USA 2003. Foto: Todd Barron Musikk: Mladen Milicevic Medv.: Juliette Danielle, Greg Sestero. DVD, farger, 1 t 39 min.

Why, Johnny? Why? Johnny, why? Why?

Mysteriet Tommy Wiseau. Kan han være sann? Dette er mannen som har skutt halve filmen sin på 35 millimeter og den andre halvparten i HD fordi han var litt usikker på forskjellen. Dette er mannen bak makkverket eller mesterverket The Room.

I sitt arbeid er Wiseau inspirert av James Dean, Marlon Brando og Citizen Kane. Her florerer det av likheter. Selv trekker han veksler på erfaringer fra et turbulent liv, og ikke minst fra psykologi, som han har drevet litt med på fritiden. Dessuten har han bodd i Europa.

Hvordan har så The Room oppnådd sin enorme oppmerksomhet? Er kultstatusen bare grunnet i Wiseaus latterlig utvannede og nærmest selvskapte aksent, hans hemmelige fortid og hans selvutnevnte status som en viktig amerikansk filmskaper? Hans fremtoning har skapt enorm blest de siste årene. Folk liker tydeligvis å ikke forstå noe som helst. I ettertid har Wiseau hevdet at filmen var en spøk, men alle andre involverte hevder at produksjonen var blodseriøs. Ethvert intervju med dette mennesket byr på den samme ambivalensen og totale mangel på sammenheng som manifesteres i The Room.

Selv om det sjeldent lykkes Wiseau å svare koherent på noe som helst, er han skråsikker på spørsmålet om hvorvidt The Room er en film for alle: ”No! Definately not! As an american I like to recommend all americans to see The Room at least twice. The reason for it is because you cannot get it the first time, because The Room relates too many issues like relationship, love, betrayal, sex, drugs, etc. And you may not like it, but you will learn something. And that’s what entertainment is; it’s a process of learning.” HÆ?

FIRE NYANSER AV BRUNT SØN. 7.11 20.00

Fyra nyanser av brunt. Regi: Tomas Alfredson, Sverige, 2004. Manus: Tomas Alfredson, Robert Gustavsson, Jonas Inde, Andres Lokko, Martin Luuk, Johan Rheborg og Henrik Schyffert. Foto: Leif Benjour. Svensk tale, norske undertekster. Medv: Jonas Inde, Robert Gustafsson, Maria Kulle, Henrik Schyffert m.fl. 35mm, farger, 3 t 12 min.

Killinggängets første helaftens spillefilm består av fire frittstående, tematisk beslektede historier, som alle representerer ulike fasetter av skandinavisk hverdagsliv på 2000-tallet. I Skåne sliter en tenåringssønn med motivasjonen, i Gøteborg utvikler et matlagningskurs seg stadig mer i retning terapigrupp…e, i Dalarna samles arvingene til en velstående travkusk for å finne ut hvem av dem som arver avlshingsten Maybe Pirog, og på et strandhotell på sørkysten river en trestatuett av en tidligere svensk handelsminister den minutiøst konstruerte idyllen i stykker.
Killinggänget har siden 1990-tallet vært Sveriges viktigste, mest populære, for ikke å si morsomste, fjernsynskomikere. Fire nyanser av brunt-inkarnasjonen av gjengen består av TV-tekster Martin Luuk, musikkjournalist Andres Lokko, skuespiller Johan ”Kenny Starfighter” Rheborg, forhenværende Whale-gitarist Henrik Schyffert, riking Robert Gustafsson og forfatter, skuespiller og åpenhjertig selvmordskandidat Jonas Inde. I tillegg pleier regissør Tomas Alfredson – sønn av Hasse – å tilskrives en status et sted mellom trofast medhjelper og fullverdig medlem.
Fire nyanser av brunt er en majestetisk bauta av en film. Her finnes både dypt rørende sekvenser og genuint ubehagelige elementer, alt pakket inn i en absurd slowmotion-komikk og et gjennomestetisert og umåtelig betagende filmspråk. Sjelden har man sett en mer presis oppsummering av det skandinaviske landskapets pompøse skjønnhet enn i filmens monumentale åpningssekvens.

Legg igjen en kommentar!

Vær vennlige og konstruktive.