|
Room at the Top fremsto som en usedvanlig frisk film i sin samtid, og blir av ettertiden ansett som den første spillefilmen laget etter Free Cinema-malen nedfelt av The Committee for Free Cinema (TCFC) i manifestet av 1956. Selv om Clayton ikke var en del av TCFC, var han en uavhengig filmskaper som ønsket å lage film der mennesket kom i sentrum. Room at the Top er en åpenhjertig beretning med skildringer av sex og en til tider vulgær språkbruk. Ikke slik å forstå at den spekulerte i disse tingene - ønsket var blott å avkle enkeltindividet og smøre funnet utover lerretet i all sin usminkede prakt. Mot Clayton sto et studiosystem og en studiofilm som, hevdet TCFC, hadde stagnert i et standardisert uttrykk. Han fikk likevel, heldigvis bør en vel tilføye, overtalt Romulus Film til å produsere filmen som skulle stikke av med priser fra både Oscar-utdelingen og Cannes-festivalen - for å nevne noen.
I likhet med filmene som kom umiddelbart etter denne, dreier tematikken seg rundt enkeltindividets plagen. Et individ som slites mellom en arbeiderklassebakgrunn, kjærligheten, personlige ambisjoner og yrkesambisjoner. Joe Lampton, en krigsveteran med bakgrunn fra meget trange kår, kommer til en småby i Nord-England med store mål for øyet - om å finne seg en heftigere jobb enn den i rådhuset, og om å finne seg en heftig kjæreste. Han rives etterhvert mellom den mystiske (franske), gifte, hobbyskuespillerinnen Alice Aisgill og magnatdatteren Susan Brown. Fra leiligheten sin skuer han opp mot den fasjonable bygården ved siden av. Der oppe, helt øverst - "room at the top" - det er dit han vil. Symbolikken bærer i seg drømmen om rikdom og tilfredsstillelse av de evige lengsler. Hvis han bare kan, på en stilren måte, kurtisere Susan, vil han kunne besitte alt dette. Det skal likevel vise seg å bli en problematisk oppgave. Han er egentlig forelsket i Alice, men fornuften har bestemt seg for rikdom og suksess uansett personlig pris.
Måten Laurence Harvey spiller ut den unge hovedpersonens nagende indre ga en pekepinn på hvilken type mannlige hovedroller en kunne vente seg i årene som skulle komme. Selv om denne plagede mannsfiguren ikke fant sin sanne støpeform før i Saturday Night and Sunday Morning, er hovedtrekkene grovt sett på plass. Ingen omtale av Room at the Top er dog fullkommen uten å nevne den eminente og dertil høyst eklektiske fotografen Freddie Francis. Han har foruten Saturday Night and Sunday Morning også fotografert Claytons andre usedvanlige, og utallige ganger etterlignede, spillefilm The Innocents (1961, Bfk h-01). Stilen kan treffende betegnes som glidende, påtrengende og ikke minst spørrende. Motivet nås ofte ad finurlige omveier, elegant, samtidig som rammen trenger seg innpå motivet og skaper en nesten klaustrofobisk tone. I Room at the Top er dette mest synlig i scener der stemningen er trykket og personkonfliktene tårnes opp - da uttrykker virkelig bildet mer enn tusen ord.
|
