Selv i tiden da opinionen holdt det for legitimt å avfeie Woody Allen som en enerverende komiker som tjente til livets opphold ved å regissere filmer hvor han forsynte rollefigurene han selv spilte, med en stri strøm av vakre kvinner – som i henhold til den gjengse forestilling om kjønnsmarkedets mekanismer rimeligvis aldri burde verdige ham så mye som et øyekast – var det få som turde å gå løs på Manhattan.

Manhattan er nemlig det uomtvistelige beviset på at Allen ikke bare er en stor humorist, men også en stor filmskaper og skuespiller. Manhattan er Woody Allens beste film – og dermed også en av de aller beste filmene som er laget på 1900-tallet. Dette er ikke meningsytringer, det er fakta. Manhattan er bunnsolid i alle ledd: Både Allen, Diane Keaton og Muriel Hemingway gjør noen av sine beste rolletolkninger noen sinne. Særlig er det verdt å merke seg unge Hemingways innsats i rollen som Allen-figurens a-altfor unge kjæreste. Hennes avlevering av replikkene ”Gee, suddenly I don’t feel so good” og ”You’ve got to have a little more faith in people” er – i likhet med den majestetiske åpningssekvensen – i seg selv grunn nok til å se filmen. Woody Allens karakteristiske blanding av avvæpnende humor og dyp menneskelig innsikt har aldri vært presentert like elegant og vakkert som her. Den virkelige stjernen er dog fotograf Gordon Willis, som i samarbeid med Allen skaper en atmosfære som er så forførende og betagende at når rulleteksten omsider dukker opp, er ens første tanke at man vil se filmen en gang til.