Reprise er historien om de to barndomsvennene, intellektuelle vestkantguttene og aspirerende forfatterne Erik og Philip. Filmen starter da også med at de to sender avgårde manuskriptene til hver sin debutroman til potensielle forlag. Da forlagene omsider lar høre fra seg blir Erik refusert, mens Philip får sin roman antatt og på kort tid blir et litterært fenomen. Et halvt år senere henter Erik og to andre venner Philip på den psykiatriske avdelingen han har vært innlagt på. Og mens Eriks forfatterdrøm er i ferd med å gå i oppfyllelse, er Philip besatt av å på déjà vu-aktig vis gjenskape den første tiden med sin flamme Kari.

Da Debatten for en tid tilbake raste om hvorvidt norsk filmproduksjon er en eneste lang feiring av middelmådighet og dumme innfall – finansiert av skattepenger som heller burde vært brukt på sykehjemsplasser og forskning på nøyaktig hvor groteske røykpakkebildene av tannløse munnhuler og blomstrende kreftsvulster må være for å få nordmenn til å slutte å røyke – antok Reprise, noe motvillig, får man anta, karakter av en symbolfilm. Hver gang noen ymtet frempå om at dersom man skal lage film i Norge er man pent nødt til å smøre så tjukt på at selv Øyvind Blunck snur seg i senga, kunne opposisjonen enkelt og greit peke på Reprise og si «Nei». Deretter kunne motdebattantene kalle sine meningsmotstandere en gjeng unge elitistiske middelklassesvin, og vips så var diskusjonen kjørt fast nøyaktig der hvor Gud en gang besluttet at alle norske filmdebatter er dømt til å strande.

Det er ikke for ingenting at Joachim Triers spillefilmdebut ble holdt frem som selve kroneksempelet på at det også går an å lage kunstnerisk og intellektuelt ambisiøse filmer i Norge. Ved siden av å være unormalt velspilt og bygge på et nyansert og velskrevet manus som på beundringsverdig vis blander humor med skildringen av en psykisk kollaps, viser filmen at regissøren besitter et unikt øye for detaljer. Det er lagt mer arbeid i omslagene til Reprises fiktive Lanterne-bøker (som kun skimtes glimtvis) enn det er i det samlede rekvisittarbeidet til de fleste norske spillefilmer.

Reprise har med årene fått et rykte som en film for unge, sinte, elitistiske oslogutter. Dette medfører ikke riktighet: Man behøver verken være ung, sint, hankjønn eller fra Oslo for å like denne filmen. Når det kommer til elitismebeskyldningene er saken imidlertid noe mer komplisert: de fleste av oss ønsker å befatte oss med kultur av så god kvalitet som mulig. Vi foretrekker å se gode filmer fremfor dårlige filmer, høre på bra musikk fremfor dårlig musikk og spise mat som smaker godt fremfor mat som smaker vondt. I så måte er Reprise så absolutt en film for elitister. Men når det kommer til vårt eget kulturkonsum er vi elitister alle mann.

På vei gjennom garasjen i boligblokken han bor i støter Charles Procter på en brennende bil. I bilen sitter en mann. Et enslig videokamera har fanget det hele. Når Charles får sett videoen går saken fra mysterium, til besettelse.

Procter er en glimrende kortfilm som i 2002 signaliserte at en begavet, norsk filmskaper hadde kommet på banen. I retrospekt tjener den som en forsmak på tematiske og stilistiske elementer som kjennetegner Triers langfilmdebut. Kos deg med denne aperitiffen, før vi går over på hovedretten.