Home » Chinatown

Chinatown

ChinatownTittel: Chinatown
Originaltittel: Chinatown
Manus: Robert Towne
Foto: John A. Alonzo
Musikk: Jerry Goldsmith
Medvirkende: Jack Nicholson, Faye Dunaway, John Huston
Produksjonsår: 1974
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk tale
Spilletid: 131 min.
Visningsformat: Blu-ray

«As little as possible»

Noen vil kanskje undre seg over at en film som drar så sterke veksler på noir-genren som Chinatown gjør, har såpass mange solfylte scener. Men det er ingen mild og varm vestkystssol som skinner over det Los Angeles som her blir framstilt: En utmattende, gjennomtrengende hete utsetter byen for en omfattende tørke, og gir slik grobunn for de mange lysskye kreftene som først og fremst anser en offentlig krise for å være en kilde til privat gavn.

Som i så mange andre privatdetektivfilmer starter det hele på kontoret. J. J. Gittes, makeløst spilt av Jack Nicholson, viser seg tidlig som et arketypisk eksemplar av sin art: hardkokt, misantropisk og dødelig kjapp i replikken. Samtidig er han dypt kritisk til samfunnet rundt seg, vel vitende om at han selv bidrar til å besudle dette gjennom sitt virke, som i stor grad består av å snikfotografere hyrdestunder for å skaffe fellende bevis på utroskap til forsmådde ektefeller. Når en vakker, men nervøs kvinne en dag møter opp og forsøker å overtale ham til å droppe saken han arbeider med, kan han dermed kun gjøre en ting: dykke dypere ned, til bunnen er nådd, hvor guffen den enn skal vise seg å være.

Chinatown regnes i dag for å være en noir- klassiker på linje med filmer som Malteserfalken (1941) og Den store søvnen (1946), og selv om dette faktisk er en film fra 1970-tallet som portretterer 1930-tallets California, er det lite ved filmen som minner om en pastisj. Den mørke stemningen og følelsen av håpløshet som gjennomsyrer handlingen synes å ligge som en naturlig bestanddel i regi og manus, heller enn å være en påklistret effekt. Og det er kanskje ikke så rart: Chinatown ble til i en tid da de rådende myndighetene hadde vist seg som ytterst upålitelige gjennom Watergate- skandalen, og for Polanskis del hadde det kun gått fem år siden hans høygravide kone, Sharon Tate, ble bestialsk myrdet i deres eget hjem av Manson-familien. Erkjennelsen av at alt ikke ender godt skal etter sigende ha vært grunnen til at Polanski kranglet seg til en drastisk omskrivning av slutten som opprinnelig stod i Robert Townes’ manus, og resultatet av dette utgjør en av filmhistoriens uforglemmelige sluttscener.

Gå for øvrig ikke glipp av en av de mest minneverdige regissørcameoene de siste femti årene: Roman Polanskis korte, men slagferdige opptreden som dverg med sprettkniv og aggresjonsproblemer, hvor han demonstrerer hvordan man virkelig får has på folk som stikker nesa si i andres saker: «You’re a very nosy fellow, kitty cat . You know what happens to nosy fellows?»

Legg igjen en kommentar!

Vær vennlige og konstruktive.