Home » Smaken av kirsebær

Smaken av kirsebær

Smaken av kirsebærTittel: Smaken av kirsebær
Originaltittel: Ta'm e guilass
Manus: Abbas Kiarostami
Foto: Homayun Payvar
Medvirkende: Homayoun Ershadi, Abdolrahman Bagheri, Afshin Khorshid Bakhtiari
Produksjonsår: 1997
Nasjonalitet: Iran
Språk: Persisk tale, norske undertekster
Spilletid: 95 min.
Visningsformat: 35mm

En god grunn til å leve

Smaken av kirsebær er en mytisk historie fortalt på enkleste vis. Gjennom sin rendyrkede minimalisme gransker regissør Abbas Kiarostami selvmordet, et tema som fremdeles er like tabubelagt i vesten som i østen. Med denne filmen ble han den første iraner til å vinne hovedprisen ved filmfestivalen i Cannes.

Filmen følger en tilsynelatende oppegående teheransk mann ved navn Badii, mens han søker avsidesliggende landeveier på jakt etter noen som kan begrave kroppen hans etter at han har begått selvmord. På veien forsøker han å engasjere flere fremmede menn: en ung kurdisk soldat som blir avskrekket når han får høre om oppgaven, en afghansk seminarholder som forsøker å få Badii til å ombestemme seg gjennom religiøse argumenter, og en tyrkisk dyreutstopper som mener at smaken av kirsebær i seg selv er grunn nok til å leve videre.

Ved første øyekast later filmen til å glorifisere døden og anerkjenne selvmordet som en begripelig utvei. Kiarostami forklarer aldri hvorfor karakteren hans har kommet til denne beslutningen, men virker mer opptatt av å snu spørsmålet på hodet: Hvorfor skulle han (eller hvorfor skulle noen) ha lyst til å leve? Denne typen retorisk inversjon kan sees tydelig også i Kiarostamis tidligere filmer Livet går videre (1991) og Under oliventrærne (1994). Gradvis begynner denne holdningen imidlertid å slå sprekker, inntil karakterens tvil synliggjøres.

Med stor visuell presisjon glir Smaken av Kirsebær fremover i et tempo som aldri føles forhastet, men heller ikke dratt ut. Til tross for dens nitriste premiss, utstråler hver eneste scene en ektefølt livlighet – kanskje nettopp fordi vi vet at døden er så nærliggende. Livet i Kiarostamis filmer er skjørt. Det kan ta slutt når som helst.

Gjennom denne filmen føyde han seg inn i en rekke av innflytelsesrike filmskapere som aktivt underforteller sine historier og utleverer minst mulig informasjon til publikum. Dens sparsommelige narrativ gjør at filmen tar form som en slags allegori og ikke som et tradisjonelt drama. Kiarostami har uttalt at han selv har hatt selvmordstanker, og inntok under innspilling posisjonen bak kamera slik at han kunne ha øyekontakt med skuespillerne. Kanskje fungerte innspillingen som en bekjennelse og et personlig oppgjør. Samtidig kan noen av elementene i filmen leses i et større perspektiv. Det er lett å se kontrasten mellom seminarlederens religiøse overbevisning og dyreutstopperens naturfilosofiske ideer, hvilket gjør at filmen også visualiserer en pågående filosofisk debatt. Grunnen til at filmen kan tolkes i så mange ulike retninger er at grunnstrukturen er så enkel. I likhet med storheter som Bresson og Antonioni benytter Kiarostami denne strategien for å åpne opp filmene sine.

Smaken av kirsebær er ikke en film som etterlater seeren fullstendig alene i mørket. Det er en film som fremviser medmenneskelighetens betydning helt til siste åndedrag, og en film som forklarer at selvmordet alltid involverer mer enn bare én person.

Legg igjen en kommentar!

Vær vennlige og konstruktive.