Home » Alene mot alt

Alene mot alt

Alene mot altTittel: Alene mot alt
Originaltittel: Seul contre tous
Manus: Gaspar Noé
Foto: Dominique Colin
Musikk: Johann Pachelbel
Medvirkende: Philippe Nahon, Blandine Lenoir, Frankie Pain, Martine Audrain m.fl.
Produksjonsår: 1998
Nasjonalitet: Frankrike
Språk: Fransk tale, norske undertekster
Spilletid: 94 min.
Visningsformat: 35mm

The City of Lights?

Med sin debutfilm Alene mot alt skjøt regissør Gaspar Noé seg inn i filmverden med et forferdelig smell, hvis ekko fremdeles kan høres av alle som har sett filmen. Mange angrer på at de så den – resten burde angre på at de lot være.

Den navnløse slakteren (kjent fra Gaspar Noés kortfilm Carne) har sonet en voldsdom etter å ha banket opp mannen som forsøkte å voldta hans utviklingshemmede datter. I Alene mot alt skal han starte et nytt liv. Han sender datteren på mentalsykehus og flytter til Lille med sin nye elskerinne, som har lovet ham et nytt slakteri. Hun løy. Han bestemmer seg for å flytte tilbake til Paris i forsøk på å finne datteren. Gradvis forvandles hans nyvunne håp til bitterhet og destruktive voldstanker.

Alene mot alt er stilisert og fargemettet, noe den deler med svært mange samtidige franske filmer. Gaspar Noé skildrer imidlertid et helt annet Paris enn regissører som Leos Carax og Jean-Pierre Jeunet. Dette er ikke lysenes by, ei heller kjærlighetens by. Dette er byen som bare er vennlig mot sine suksessfulle innbyggere og som stuer bort resten. De ekstreme sepiafargene benyttes ikke for å romantisere omgivelsene, men for å tilskitne dem. Gatelysene i Paris gjør at all dritten er synlig hele natten lang.

Allerede etter debutfilmen var det lett å se at Gaspar Noé kom til å få mye oppmerksomhet, på godt og vondt. Som selverklært provokatør var det tydelig at denne mannen satte sjokkeffekten ved sine filmer høyt. Oppmerksomhet skulle han også få, og med sine påfølgende filmer Irréversible (2002) og Enter the Void (2009) skapte Noé bølger av kontroverser og raseri. Filmskaperen Paul Schrader uttalte følgende «I had an interesting lunch recently with a French director named Gaspar Noé who wanted to do a film with me, something with violence and pornography and all that. And I said to him, ‘I don’t think anyone’s shockable anymore.’» Kanskje tok Schrader feil. En ny enfant terrible var kommet for å bli, og både kinogjengere og kritikere over hele verden var fullstendig uforberedte.

Men Noé skulle vise seg som langt mer enn bare en sint opprører. Han er en perfeksjonist og en kontrollfreak, en regissør med stor R. Dette kommer til syne gjennom hans kompakte og effektive fortellerteknikk, samt den visuelle presisjonen som forvandler enkle historier til hyperemosjonelle mareritt. Det er disse evnene han benytter når han forvandler en av Europas vakreste byer til en menneskefiendtlig slum.

Alene mot alt oser av aggressivitet og testosteron, men samtidig av kunstnerisk integritet og en dypsindig respekt for filmmediet: et medium som kan skildre tilværelsen ikke bare slik den er, men slik den faktisk oppleves.

Legg igjen en kommentar!

Vær vennlige og konstruktive.