Home » Sympathy for Mr. Vengeance

Sympathy for Mr. Vengeance

Sympathy For Mr VengeanceTittel: Sympathy for Mr. Vengeance
Originaltittel: Boksuneun naui geot
Manus: Mu-Yeong Lee og Chan-Wook Park
Foto: Beyeong-Il Kim
Medvirkende: Kang-Ho Song, Ha-Kyun Shin m.fl.
Produksjonsår: 2002
Nasjonalitet: Sør-Korea
Språk: Koreansk tale, engelske undertekster
Spilletid: 120 min.
Visningsformat: Blu-ray

The Killing

Den døvstumme fabrikkarbeideren Ryu lover sin døende søster å skaffe penger til nyreoperasjonen hennes. Men ventelisten på sykehuset er lang, og Ryu velger å heller oppsøke organhandlere på Seouls skyggeside for å få fortgang i prosessen. Dette går som det må gå, og Ryu våkner opp naken i et varehus, en nyre fattigere. På toppen av det hele får han sparken fra fabrikken. Ryus venstreradikale kjæreste Yeong-mi foreslår at de kidnapper den lille datteren til Dong-jin Park, direktøren for fabrikken Ryu jobbet på, for så å kreve 26 millioner won i løsepenger. Alt går selvfølgelig rett til helvete.

Chan-wook Parks hevntrilogi har blitt varmt tatt imot også utenfor de mest cineastiske kretser, her til lands kanskje mest på grunn av Oldboy (2003), som kom ut på kino i Norge i 2005 etter at Quentin Tarantino bestemte seg for å vise hele verden hva slags filmer han stjal aller mest inspirasjon fra. Sympathy for Mr. Vengeance er den første filmen i denne tematiske serien, og det er flere trekk her vi kan kjenne igjen i de senere filmene. Først og fremst, naturlig nok, kommer ideen om hevn som noe essensielt, som en naturlig del av sorgprosessen. I tillegg blir også universelle temaer som familie og tap tatt opp, og det er en altoppslukende håpløshet som går igjen i alle filmene. I både Oldboy og Mr. Vengeance har vi med en viss tosidighet å gjøre, hevn fra to forskjellige hold og i sistnevnte følger vi både Ryu og Dong-jin fra deres forskjellige ståsteder mens de søker hevn – Ryu etter svartebørshandlerne og Dong-jin etter Ryu, og man tar seg i å sympatisere med dem begge.

Det som gjør Sympathy for Mr. Vengeance til mer enn en ren slasherorgie er Chan-wook Parks dype forståelse og respekt for filmen som narrativt medium. Park opererer med korte tagninger, få dialogvekslinger, stemninger fremfor replikker. Han lar heller noe forbli usagt enn å vise det for ofte, og foretrekker å vise alle nyansene i et ansiktsuttrykk heller enn å la skuespillerne snakke om følelsene sine. Det fungerer aldeles utmerket, det er regelrett vakkert. I tillegg fins det en sexscene med tegnspråk, og det er jo ganske festlig i seg selv.

Legg igjen en kommentar!

Vær vennlige og konstruktive.