Home » Den ville planeten

Den ville planeten

tumblr_m3bfjkJMxO1r2v2xso1_1280Tittel: Den ville planeten
Originaltittel: La planéte sauvage
Manus: Roland Topor, basert på en roman av Stefan Wul
Foto: Boris Baromykin og Lubomir Rejtar
Musikk: Alain Goraguer
Medvirkende: Jennifer Drake, Eric Baugin, Jean Topart, Jean Valmont m.fl.
Produksjonsår: 1973
Nasjonalitet: Frankrike/Tsjekkoslovakia
Språk: Fransk tale, engelske undertekster
Spilletid: 72 min.
Visningsformat: Blu-ray

Avatar anno 1973

En foreldreløs liten skapning blir funnet av en far og hans datter. Moren til den vesle har nettopp blitt drept av en gruppe barn, og jenta spør om hun kan beholde den som et kjæledyr. Etter noen alvorsord om ansvar, lar faren henne ta den med seg hjem. Båndet mellom jenta og den bortkomne blir fort nært, men faren er i tvil om det lille villdyret egentlig kan temmes. Så langt et klassisk kjæledyrsscenario, men verden vi her møter tilhører René Lalouxs kultklassiker Den ville planeten, hvor jenta og hennes far er medlemmer av den blåhudede arten Draag, og deres nye kjæledyr er et lite menneske.

Den ville planeten følger denne gutten, Terr, gjennom barndommen og inn i en opprørsk ungomstid. Menneskene eldes langt raskere enn Draagene, noe som resulterer i en rekke konflikter mellom Terr og eieren Tiva. Omsider rømmer Terr fra Tivas tvilsomme omsorg og flykter inn i villmarken. Der finner han en fri menneskestamme, så vel som en verden fylt med bisarre og farlige skapninger. Dette outsidersamfunnet er truet, for Draagene vil gjerne rydde planeten for alle «skadedyr».

Historien i Den ville planeten kan nok ligne andre dystopiske filmer, men animasjonen er ulik det meste du kan tenkes å ha sett før – en miks av Salvador Dali og tsjekkisk barne-tv. Lalouxs cutout-teknikk gir en følelse av å se en snodig illustrert eventyrbok kommer til liv. Uansett hvordan man tolker filmen, er flertydigheten dens styrke. Der mange anti-autoritære fantasier over tid har blitt utdaterte, beholder Den ville planeten en lysende fremmedhet som beskytter den mot forenklede analyser. Filmen nærmer seg drøm, rus og overskridelse (den er tross alt laget på 1970-tallet), og til tider truer den med å miste all sammenheng. Likevel fremmer den et buskap, det være seg teologisk, politisk eller til og med økologisk. At den gjør det i et så underlig språk er bare naturlig, all den tid fortellingen handler om å være fortapt i en vill og merkelig verden.

Legg igjen en kommentar!

Vær vennlige og konstruktive.