Home » Funny Games

Funny Games

Funny Games ITittel: Funny Games
Originaltittel: Funny Games
Manus: Michael Haneke
Foto: Jürgen Jürges
Musikk: Händel, Mozart, Mascagni m.fl.
Medvirkende: Susanne Lothar, Ulrich Mühe, Arno Frisch, Frank Giering, Stefan Clapczynski m.fl.
Produksjonsår: 1997
Nasjonalitet: Østerrike
Språk: Tysk tale, norske undertekster.
Spilletid: 108 min.
Visningsformat: 35mm

Fabel om ferie og forferdelse

Åpningssekvensen i Funny Games viser en familie på vei til årets sommer i feriehuset. I forsetet forkorter foreldrene kjøretiden med en quiz, de spiller ulike operaarier for hverandre og forsøker å gjette hva de hører. Harmonien blir imidlertid brått avbrutt av filmskaperen; idet tittelen projekteres på skjermen i blodrøde typer, legges en skrikende hardcorelåt over bildene av familien, og vi skjønner at karakterene har alt annet enn idyll i vente. Deres uskyldige gjettelek skal snart gå over i mer brutale former for spill.

To uvanlig høflige unge menn dukker opp ved sommerhuset for å låne egg, men mister dem i gulvet og sørger samtidig for å dytte familiens telefon i vasken. Kledd i hvitt og med navnene Peter og Paul fremstår de to inntrengerne urovekkende uskyldsrene, og når husets familefar nøler med å låne vekk en golfkølle reagerer de hvitkledde med vold. Det neste døgnet tortureres familien med en rekke knep, triks og veddemål, tilsynelatende umotivert. Spillet i Funny Games er nemlig dobbelt – det foregår mellom karakterene, men også mellom pulikum og filmskaper, og filmens tyngde ligger i den siste konstellasjonen. Filmen forvirrer ikke tilskueren med falske narrative spor, men ved å presentere uutholdelig ondskap, for så å utnytte vår vegring for ubehagelige realiteter.

Når Paul har bakbundet familien, vender seg mot kamera og spør om vi er på deres side, blir Funny Games et moderne Brecht-stykke, hvor tilskueren konfronteres med sin egen rolle: Hva ser jeg, og hvorfor ser jeg dette? En får medfølelse med familien, men vet samtidig at dette skjer for at en selv skal bli underholdt. Slik blir filmen et spill mellom tro og fornektelse, to reaksjoner som her blandes og tvinger betrakteren til å ta stilling til sitt eget blikk. At så mye av filmens innhold spiller direkte opp mot publikums impulser, er et nokså sjeldent grep – så lenge en blir sittende, er en medskyldig i det som utspiller seg på skjermen. Som i alle Hanekes filmer flettes ubehag og underholdning kvalmende tett, og effekten gjør østerrikeren til en moralens mester. Funny Games bruker de samme kontrollerende grepene som filmens inntrengere – på strategisk og polemisk vis blottlegger den sitt budskap.

Legg igjen en kommentar!

Vær vennlige og konstruktive.