Home » Sansenes rike

Sansenes rike

Sansenes rike 3Tittel: Sansenes rike
Originaltittel: Ai no koriida
Manus: Nagisa Oshima
Foto: Hideo Ito
Musikk: Minoru Miki
Medvirkende: Eiko Matsuda, Tatsuya Fuji
Produksjonsår: 1976
Nasjonalitet: Japan
Språk: Japansk tale, norske undertekster
Spilletid: 108 min.
Visningsformat: 35mm

Sex hurts

Fra landet hvor blekkspruter har hatt sex med kvinner siden 1814, kom det i 1976 en film som allikevel maktet å sjokkere til det punkt at den i dag enda ikke har blitt vist i usensurert versjon i sitt eget hjemland. Sansenes Rike bygger på den sanne historien om Sada Abe og hennes subversive seksuelle forhold til sin elsker Kichizo Ishida, en historie som – uten å røpe for mye – har fått en mytisk klang i Japan, på grunn av utfallet av det hele. Sada jobber som stuepike på et hotell, og etter et møte med hotelleieren Kichizo suges de to inn i et lidenskapelig erotisk forhold. Resultatet er en serie sexscener, som i kraft av å være usimulert, faktisk sex, vekket liv i den evinnelige diskusjonen om grensene mellom kunst og pornografi.

Da regissør Nagisa Oshima ble stilt til japansk rett for filmen, ble han bedt om å forsvare hvorvidt den var obskøn. «Ingenting som er uttrykt er obskønt», svarte regissøren da, «det øbskøne er det som er skjult.» Og kanskje hadde han et poeng, for det fremstår som et paradoks at en usladdet brystvorte under Superbowl er blant våre største frykter i dagens gjennomseksualiserte samfunn. Av samme grunn finnes det få filmer som har sex som tema, sammenlignet med de utallige romantiske historiene som årlig finner sin vei til kinolerretene. Sansenes Rike skiller seg i hvert fall ut hvis en prøver å lese den som en romantisk beretning: her finnes lite av den tradisjonelle spenningskurven, ingen svik eller oppbrudd, ingen plutselig graviditet eller kalde føtter. Alt vi ser er to mennesker som er slaver av sin erotiske lyst, i en film der følelsene spilles ut i det seksuelle – en film der alt annet er sekundært.

Det er ikke dermed gitt at Sansenes rike ikke sier noe om samfunnet den er skapt i. Oshima hadde allerede kritisert regissør Akira Kurosawa for hans alt for unyanserte og positive blikk på samtidens Japan og etterkrigstidens sosiale konservative retrett. Sada og Kichizos valg om å isolere seg fra omverden for å utforske og utvide sine egne sanselige lyster og erfaringer, kan i så måte sies å være en vel så klar protest mot det undertrykkende samfunnet som alle andre metoder. For å unngå dette samme samfunnets nådeløse sensurpolitikk, valgte Oshima også å legge postproduksjonen til Frankrike, for øvrig i tråd med alle stereotypier om landets toleranse for nakenhet og frilynt sex. Følgelig ble han premiert med en statuett for beste regissør under Cannes-festivalen, og filmen ble belønnet med bred internasjonal oppmerksomhet. For andre filmer av Oshima om transgressiv seksualitet kan vi anbefale Merry Christmas, Mr. Lawrence (1983), et homoerotisk krigsdrama med David Bowie i hovedrollen, eller Max, Mon Amour (1986), der Charlotte Rampling spiller en diplomatkone som inngår et forhold til en sjimpanse.

Legg igjen en kommentar!

Vær vennlige og konstruktive.