Home » Vannliljer

Vannliljer

Vannliljer3Tittel: Vannliljer
Originaltittel: Naissance des Pieuvres
Manus: Céline Sciamma
Foto: Crystel Fournier
Musikk: Jean-Baptiste de Laubier
Medvirkende: Pauline Acquart, Louise Blachère, Adele Haenel
Produksjonsår: 2007
Nasjonalitet: Frankrike
Språk: Fransk tale, norske undertekster
Spilletid: 85 min.
Visningsformat: 35mm

Aldri mer femten

I en forstad utenfor Paris står 15 år gamle Marie ved bassengkanten og betrakter det lokale synkronsvømmerlaget. Med kontrollerte bevegelser utfører de en identisk dans, alle i de samme røde draktene, alle krampaktig smilende idet hodene deres bryter vannflaten. Tross et bankende hjerte for lagets vakre kaptein, Floriane, vet Marie at hun har like liten sjanse til å bli en av disse jentene som hun har til å gli sømløst inn blant sine jevnaldrende klassekamerater. Hennes prepubertale kropp vil verken kunne temme vannmotstanden eller ungdomslivet med samme enkelhet.

Med Vannliljer fikk franske Céline Sciamma sin debut som regissør og manusforfatter, en debut som ikke gikk ubemerket hen hos kritikerne. Hun ble særlig lovprist for sin minimalistiske stil, men også for behandlingen av temaer som seksuell identitet og kvinner i oppvekst – temaer man også finner i henne siste film, Tomboy fra 2011. Sciammas skildring av sine unge karakterer skiller seg imidlertid fra de fleste andre fremstillingene av tenåringsjenter på film: der andre ser overflate, øyner hun dybde, og de uskrevne overgangsritene som må finne sted i forvandlingene fra barn til voksen blir fremstilt som de traumatiske omveltningene de faktisk er.

Allikevel inneholder Vannliljer de fleste elementene som forventes av en klassisk high school-film. Marie representerer i så måte den forglemmelige grå musen, hennes venn Anne den lubne og upopulære pratmakeren, Floriane den beryktede, utviklede våte drømmen, og François den sportsinteresserte jentemagneten. Men der stopper også likheten, ettersom teenage-komediens fokus på dialog her i stor grad er erstattet av stiliserte, poetiske tagninger og gjennomgående metaforbruk. Sciamma har i et intervju forklart filmens dialogknapphet med at den isteden bygger på personenes handlinger. Dette blir tydelig i en svært illustrerende scene, hvor Marie går gjennom Florianes søppel og spiser en halvspist epleskrott hun finner der. Av dette forstår man at for disse jentene er ikke kjærlighet, vennskap, beundring og tiltrekning stødige kategorier. Deres motsetningsfylte drifter og følelser, og forvirringen som følger av disse, ligger som en dirrende nerve filmen gjennom. Resultatet er en var beretning om oppvekst, svik og synkronsvømming – en fryd for øyet. Samtidig minner Vannliljer oss på hvor glad en skal være for at en ikke lenger er en femten år gammel avstikker.

Legg igjen en kommentar!

Vær vennlige og konstruktive.