Home » Angsten eter sjelen

Angsten eter sjelen

MCDALFE EC001Tittel: Angsten eter sjelen
Originaltittel: Angst essen Seele auf
Manus: Rainer Werner Fassbinder
Foto: Jürgen Jürges
Musikk: Peer Raben, Rainer Werner Fassbinder
Medvirkende: Brigitte Mira, El Hedi ben Salem, Irm Hermann, Lilo Pempeit, Rainer Werner Fassbinder m.fl.
Produksjonsår: 1974
Nasjonalitet: Tyskland
Språk: Tysk, norske undertekster
Spilletid: 93 min.
Visningsformat: 35mm

Happiness is not always fun

En regnfull kveld i Berlin søker den 60 år gamle enken Emmi ly for regnet på en bar som viser seg å være oppholdsstedet til byens arabere. Idet hun kommer inn stivner de andre i lokalet, og hun skjønner hvor uvelkommen hun er. Etter å ha servert henne en Cola, utfordrer servitrisen araberne til å be opp Emmi til dans, og Ali, en marokkansk bilmekaniker i 30-årene, tar utfordringen. En dans blir senere til både kaffe og Cognac, og ensomme som de er glemmer de begge fort både alders- og kulturforskjeller i lykken over å ha funnet noen å dele tanker og erfaringer med. Ali gjør det tidlig klart hvordan forholdene faktisk er for utenlandske arbeidere i Tyskland. ”Tysker herre, araber hund” sier han, og avslører også at Ali ikke er hans egentlige navn, bare en fellesbetegnelse for mørkhudede som han må godta. Ali er derfor godt vant til fiendtligheten, men for Emmi er all denne fremmedfrykten ny, og jo mer forholdet deres utvikler seg jo vanskeligere takler hun blikkene, hviskingen og intoleransen hun møter som Alis kjæreste.

I Angsten eter sjelen viser Fassbinder oss, stilsikkert og usentimentalt, kreftene som ligger i grupper med samme referanser, og problemene som oppstår i interaksjon mellom disse. Uten overflødige detaljer gjør han dette til en kraftfull skildring av menneskets frykt for det ukjente, og de underbevisste kreftene som synes å overstyre menneskets kontroll. Emmi ønsker ikke å la seg knekke av fordommene hun møter, men når desperasjonen er som sterkest, brister håpet. Fassbinder viser oss også at det ikke bare er mot mørkhudede fordommene rettes, at de også finnes på arbeidsplasser, mellom én gruppe innvandrere og en annen, mellom naboer, og generelt alle plasser der mennesker møtes. Det er ikke bare en frykt for ukjente kulturer som eter menneskets sjel opp, men en frykt for generell annerledeshet. Frykten er overalt, og den er altomfattende.

Angsten eter sjelen drar oss inn i det som synes å være en stiv, deterministisk og kald tilværelse. Finnes det ingen som kan se forbi fordommene? Vi kjemper med og for Emmi og Ali, men også de fremviser menneskelige feil, gang på gang. Likevel er det noe med deres kamp, deres menneskelighet og deres feil, som gjør at dette står igjen som en håpefull film.

Legg igjen en kommentar!

Vær vennlige og konstruktive.