Home » Festen

Festen

festen-1998-04-gTittel: Festen
Originaltittel: Festen
Manus: Thomas Vinterberg og Mogens Rukov
Foto: Anthony Dod Mantle
Musikk: Lars Bo Jensen
Medvirkende: Ulrich Thomsen, Henning Moritzen, Thomas Bo Larsen, Paprika Steen m.fl.
Produksjonsår: 1998
Nasjonalitet: Danmark
Språk: Dansk, norske undertekster
Spilletid: 105 min.
Visningsformat: 35mm

Et kammerspill fra helvete

I februar kommer Thomas Vinterbergs nye film Jakten, og den er aldeles strålende. Den er ypperlig regissert, velspilt og ekstremt ubehagelig. Den er et lynende aktuelt innlegg i debatten om hvorvidt norsk film noen gang klarer å måle seg med de øvrige skandinaviske tilskuddene (stort sett gjør den ikke det). Det må ha føltes omtrent slik for 15 år siden også, da Vinterberg satte standarden for ubehagelig skandinavisk misere med Festen.

Helge fyller seksti år, og anledningen blir feiret med hele storfamilien i et gigantisk herskapshus på den danske landsbygda. Hit kommer alle; gamle onkler, fjerne fettere, Helges to sønner, og hans eneste gjenlevende datter etter at Linda tok livet sitt året før. Hans yngste sønn Michael er en noe uønsket gjest i selskapet etter å ha skjemt seg betraktelig ut ved en tidligere anledning; datteren Helene har invitert en kjæreste ikke alle er like komfortable med; og eldstesønnen Christian har forberedt en noe spesiell tale til middagen. Man kan litt forsiktig si at han vil ta et oppgjør med en viss ukultur i familien.

Festen er en bemerkelsesverdig effektiv film. Kanskje først og fremst fordi det er den første rene dogmefilmen, den første som følger alle reglene til Vinterberg og Lars von Triers Dogme 95-bevegelse. Slik makter den å fortelle en aldeles grusom historie ved hjelp av lite annet enn skuespillerne og kameraet. Her finnes ingen musikk eller lyd som er lagt til i produksjonsprosessen, ingen nøye utstudert mise-en-scene, ingen scener spilt inn noe annet sted enn i herskapshuset eller i umiddelbar nærhet av det, ingenting som på noen som helst måte bryter illusjonen av å være flue på veggen i en aldeles hjerteskjærende framvisning av dansk familiær dysfunksjonalitet. Det gir filmen en usedvanlig ekthet, og gjør de mest magevrengende scenene desto mer grusomme å bevitne. Og dem er det mange av. Først og fremst selve scenen – Christians tale – men også flere av øyeblikkene mellom Michael og hvem som helst av de andre.

Festen er en svært god historie. Den er også et knakende godt eksempel på hvordan det er mulig å lage en god film når man må forholde seg til et sett såpass marginale og innsnevrende regler som dogmereglene i sin tid tross alt var. Den er en maktoppvisning i ren og skjær effektiv historiefortelling. De geografiske begrensningene filmen har måttet forholde seg til gjør også at vi kan kalle Festen et slags kammerspill. Et nokså diabolsk og marerittinduserende kammerspill, men dog.

Legg igjen en kommentar!

Vær vennlige og konstruktive.