Home » Pianolærerinnen

Pianolærerinnen

2Tittel: Pianolærerinnen
Originaltittel: La pianiste
Manus: Michael Haneke, etter en roman av Elfriede Jelinek
Foto: Christian Berger
Musikk: Franz Schubert
Medvirkende: Isabelle Huppert, Benoît Magimel, Annie Girardot, Anna Sigalevitch m.fl.
Produksjonsår: 2001
Nasjonalitet: Frankrike / Østerrike
Språk: Fransk, norske undertekster
Spilletid: 130 min.
Visningsformat: 35mm

Øst for Eden

Østerrike synes å være de iskalde kynikeres land – det gamle keiserriket har fostret en rekke kulturkritiske kunstnere, og innenfor filmlandskapet er regissør Michael Haneke blant de mest kjente. Adjektiv som «provoserende», «rystende» eller rett og slett «vond» er gjengangere i omtaler av Hanekes filmer, og det er lett å forstå hvorfor. Da Haneke i 2001 valgte å filmatisere en roman av den nobelprisvinnende østerrikske forfatteren Elfriede Jelinek, sier det seg selv at resultatet måtte bli brutalt.

Pianolærerinnen følger den middelaldrende musikkprofessoren Erika Kohut, som underviser ved musikkonservatoriet i Wien. Erika deler fortsatt hus – og seng – med sin demoniske mor, som ikke tillater noen form for eksess i hennes tilværelse. Morens strenge regime bygger opp mildt sagt sterke drifter i den kjølige lærerinnen: hun oppsøker pornosjapper og voyeuristiske situasjoner, og skriver etter hvert et brev til sin betatte elev Walter Klammer, hvor hun i detalj skildrer sitt masochistiske begjær. Klammer virker oppriktig interessert i Erika, men etter en rekke seksuelle ydmykelser bestemmer han seg for å oppfylle ønskene hennes. Begge erfarer at oppfyllelse ikke nødvendigvis medfører forløsning.

Både som underviser og som menneske er Erika nådeløs: Hun legger ingenting i mellom dersom en elev ikke lever opp til hennes perfeksjonisme, og hennes omgangsform kjenner ingen andre posisjoner enn dominans og underordning. Forakt for andre bunner som kjent ofte i forakt for en selv, og filmen er en odyssé i seigpint selvfornedring. Isabelle Huppert, som er aktuell i Hanekes nyeste film Amour (2012), vant prisen for beste kvinnelige hovedrolle i Cannes 2001 for sin tolkning av Erika – en høyst fortjent utmerkelse. Erikas forkrøplede absolutisme er filmens ubehagelige essens.

Lange, statiske tagninger hvor volden utspiller seg både i og på siden av billedrammen, er typisk for Haneke. Seeren låses til de obskøne scenene, men samtidig skapes det distanse. Det filmatiske uttrykket er nærmest polert – i Pianolærerinnen legger håndtverket seg på samme tone som hovedkarakterens perfeksjonistiske personlighet. Schuberts syklus «Winterreise» er sentral i filmen, komponisten er Erikas eneste link til frihet og transcendens, men i det klassiske Wien er også musikken absorbert av en fremmedgjørende kapitalistisk konkurransekultur. Pianolærerinnens maktkritiske tematikk utspiller seg ikke minst i disse kulissene: Den strenge, sterile mentaliteten som preger filmen kan være et bilde på landets politiske historie. Bak det Wienske borgerskapet ulmer Østerrikes manglende oppgjør med fascismen.

Legg igjen en kommentar!

Vær vennlige og konstruktive.