Home » Solaris

Solaris

1714Tittel: Solaris
Originaltittel: Solaris
Manus: Andreij Tarkovsky og Friedrich Gorenstein, etter romanen med sammen navn av Stanislaw Lem
Foto: Vadim Yusov
Musikk: Eduard Artemev og J.S.Bach.
Medvirkende: Natalya Bondarchuk,Donatas Banionis, Jüri Järvet, Vladislav Dvorzhetskiy m.fl.
Produksjonsår: 1972
Nasjonalitet: Sovjetunionen
Språk: Russisk / tysk, norske undertekster
Spilletid: 165 min.
Visningsformat: 35mm

Raskolnikov i verdensrommet

Etter et eksperiment som involverte å sende røntgenstråler av høy intensitet mot overflaten av planeten Solaris har en rekke forstyrrende beskjeder blitt sendt tilbake fra romstasjonen som går i bane rundt den. Når vitenskapsmannen Fechner forsvinner i havet på Solaris, blir den erfarne astronauten Berton satt til å fly over planeten for å lete etter ham. Under flyturen over planeten samler det seg en tykk tåke, og på den andre siden av tåken ser han en rekke mystiske skikkelser manifestere seg på overflaten. Da han senere viser opptakene som ble gjort fra helikopteret viser det bare bilder av havet på Solaris. Har Berton hallusinert? For å undersøke disse fenomenene sendes psykologen Kris Kelvin til romstasjonen. Når Kelvin ankommer, ser han at stedet virker nedslitt og forlatt. Bare tre av den opprinnelige bemanningen på 84 er igjen. Det viser seg at en av astronautene på romstasjonen har tatt selvmord før hans ankomst. Kommandanten har lagt igjen en videokassett hvor han advarer Kelvin mot besøk av samvittighetsgnagende hallusinasjoner. Kelvin får selv besøk av en slik ”gjest” i form av hans avdøde kone som tok selvmord, noe som fremkaller sterke følelser av skyld og anger hos han.

Solaris blir ofte sammenlignet med 2001: en romodyssé (1968). Tarkovsky hadde selv sett denne filmen før han laget Solaris, og mente at den var litt kald og steril. I stedet for å få seerne til å føle seg som om de besøker et senter for nyere teknologi og vitenskap, ville han ta opp metafysiske og moralske problemstillinger. Omgivelsene i filmen skulle være naturlige og gjenkjennelige. Dette har ført til en science fiction-film som er et stykke unna det vi i dag kanskje har kommet til å forbinde med science fiction. Tarkovsky mente at de moralske spørsmålene teknologien stilte var mer interessante enn teknologien i seg selv. Solaris ble altså Tarkovskys egen tolkning av denne sjangeren.

Stanislaw Lem, forfatteren av boken som filmen er basert på, var misfornøyd med Tarkovskys adaptasjon. Lem mente at Solaris lignet mer på en slags versjon av Dostojevskijs “Forbrytelse og straff” enn på science fiction-eposet han så for seg. Tarkovsky la altfor stor vekt på skyld og anger mens Lems egen bok i stor grad handlet om den tilsynelatende umulige oppgaven av å kunne kommunisere med et ikke-menneskelig vesen.

Som alltid er den visuelle stilen i filmen preget av Tarkovskys særegne sans for symbolikk, og av hans bruk av lange og planlagte tagninger, som gjør at karakterene blir integrert i virkeligheten rundt dem. Filmen har også et sakte tempo, som gir seeren rom for refleksjon og tolkning. Tarkovsky står igjen som en bauta i filmhistorien, og selv om han produserte relativt få filmer er mange av hans filmer i dag sett på som klassikere. Solaris vant Grand Prix du Jury da den ble vist i Cannes og er hans mest kjente film utenfor Russland.

Legg igjen en kommentar!

Vær vennlige og konstruktive.