Home » Stille lys

Stille lys

stellet12Tittel: Stille lys
Originaltittel: Stellet Licht
Manus: Carlos Reygadas
Foto: Alexsis Zabe
Musikk: Raul Locatelli
Medvirkende: Elizabeth Fehr, Jacobo Klassen, Maria Pankratz m.fl.
Produksjonsår: 2007
Nasjonalitet: Mexico / Frankrike
Språk: Plattysk, norske undertekster
Spilletid: 137 min.
Visningsformat: 35mm

Lysforhold

Åpningsscenen i Stille lys manifesterer virkelig filmens tittel. Lyset pipler fram over himmelen, langsomt, men voldsomt – seeren utsettes for en åtte minutter lang soloppgang. Landskap og psykologi flettes sammen, for når strålene når ned til menneskene blir det klart at filmen også bærer bud om en annen ild: intrigens kroppslige brann. Johan er bonde og sjubarnsfar, men elsker en annen kvinne enn sin kone.

Reygadas’ fortelling om en klassisk ménage à trois er satt i en setting fremmed for de fleste. Johan og kona Esther er mennonitter, bosatt i det nordlige Mexico. Mennonittene er en protestantisk-anabaptisk bevegelse som opprinnelig innvandret fra Tyskland, de er strengt religiøse og har forkastet store deler av det moderne samfunnet. I lys av troen blir Johans kjærlighet til nabokvinnen Marianne ikke kun en dypt rammende personlig krise, men en synd av utenkelige dimensjoner. Filmen følger de tres fortvilelse. Johan og Marianne er skyldtunge, men makter ikke bryte forholdet. Esther vet om sin manns ugjerning, men fortsetter å utføre sine husholdningsplikter med flakkende blikk. Store deler av filmen går med til en langsom utesking av lidelsen dem i mellom, en smerte som viser seg gjennom detaljer, blikk og gester, gjennom små indre skred.

Stille lys vant juryprisen i Cannes i 2007, og hovedprisen på Bergen internasjonale filmfestival samme år. Filmens skuespillere er alle amatører, og deres sårbarhet står til historien som fortelles – Reygadas har selv uttalt at han arbeider med amatørskuespillere fordi det gir en særegen effekt.

Stille lys er Reygadas tredje spillefilm, og fremstår mindre virtuos enn hans tidligere filmer. Scenene fungerer som malerier, filmen er preget av svært måteholden klipping, lange tagninger og få replikker – det er snarere bildene som snakker. De myke kamerabevegelsene og harmoniske komposisjonene fascinerer, men bildene i Stille lys – av barn som bader, trær som rasler, skyer som passerer – tilbyr oss samtidig en skarp opptegnelse av verden, et imponerende nærvær. Det er en film om menneskelig feilbarlighet, anger og overskridelse – hvordan skal mennesket akseptere smerten som et av våre grunnvilkår? Stille lys tier om sitt budskap, og feller ingen dom over filmens treenige husholdning.

Legg igjen en kommentar!

Vær vennlige og konstruktive.