Home » Tintin og jeg – med innledning av Raptus-sjef Arild Wærness

Tintin og jeg – med innledning av Raptus-sjef Arild Wærness

HergeTittel: Tintin og jeg
Originaltittel: Tintin et moi
Manus: Anders Østergaard
Foto: Simon Plum
Musikk: Halfdan E. og Joachim Holbek
Medvirkende: Hergé, Numa Sadoul m.fl.
Produksjonsår: 2003
Nasjonalitet: Danmark
Språk: Fransk / engelsk, norske undertekster
Spilletid: 75 min.
Visningsformat: 35mm

Kunstneren som gammel mann

I forfjor kom det en animasjonsfilm om Tintin som ikke engang tok seg bryet med å aksentuere noe av det aller viktigste med Tintin, nemlig Hergés rene og konturbaserte ligne claire-stil. Spør du undertegnede er de klare, detaljerte tegningene av mystiske øyer og europeiske bygårder halve Tintin-opplevelsen, halve Hergés visjon. Flott at det da finnes en film som tar for seg Hergé selv, hans egne opplevelser med Tintin, og i tillegg eksemplifiserer med ruter fra serien.

Tintin og jeg bygger på en rekke intervjuer den unge belgiske journalisten Numa Sadoul gjorde med Georges Remi, alias Hergé, i 1971. Hergé nektet Sadoul å offentliggjøre dem, men 21 år etter hans død ble de samlet i denne dokumentaren. Tintin og jeg handler følgelig mer om Hergé enn om Tintin, og i sin tur om hvor mye av Hergé selv som ligger i historiene han skrev. Noe som viser seg å være en nokså betydelig andel. De store, hvite flatene i «Tintin i Tibet» bunner for eksempel i en lang periode med depresjon. På samme måte kan man også spekulere i hvorvidt Hergé forsøkte å leve gjennom sin tegnede helt – han reiste for eksempel aldri selv fra tegnepulten i Brussel, men Tintin besøkte nye kontinenter i hvert album, etter innstendig research fra forfatteren.

Filmen viser hvordan Hergé fikk sin start på karrieren ved hjelp av en høyrekonservativ pastor og ungdomsmagasinet hans, og hvordan andre verdenskrig la en demper på den kreative utfoldelsen hans, som inntil da hadde vært mye mer samfunnskritisk. I «Den blå lotus», hvor Tintin drar til Kina, søkte han for eksempel å ta et oppgjør med totalitære krefter. Ikke minst var «Kong Ottokars septer» et eneste langt anti-nazistisk manifest. De mest nøytrale Tintin-episodene ble følgelig laget under krigen, for ikke å snakke om de mest eskapistiske. Men da krigen var over ble Hergé, som mange andre, stilt for retten for å ha bidratt til nazistenes propagandaapparat. Tintin og jeg tar opp denne problematikken, og viser mennesket Hergé med alle hans personlige kriser og usikkerheter, inkludert hans lefling med abstrakt kunst etter at han ble lei av hele tegneserieprosjektet.

Tintin og jeg er en eksemplarisk dokumentar. Den veksler elegant mellom Sadouls originale intervjuer med Hergé og flere talking heads-sekvenser med tegneserieeksperter og entusiaster, samt narrative passasjer fra utvalgte Tintin-historier, og former således et fullstendig og uhyre interessant portrett av mannen.

Filmen innledes av Arild Wærness, sjef for tegneseriefestivalen Raptus.

Legg igjen en kommentar!

Vær vennlige og konstruktive.