Home » Barry Lyndon

Barry Lyndon

Barry Lyndon2Tittel: Barry Lyndon
Originaltittel: Barry Lyndon
Manus: Stanley Kubrick etter en roman av William Makepeace Thackeray
Foto: John Alcott
Musikk: Leonard Rosenman
Medvirkende: Ryan O`Neal, Marisa Berenson, Patrick Magee, Steven Berkoff
Produksjonsår: 1975
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk
Spilletid: 184 min.
Visningsformat: DCP

STEMMNINGSFULLE STEARINLYS TIL NYE HØYDER

Stanley Kubrick er velkjent for de fleste, og for svært mange et varemerke på kvalitet. Hans film Barry Lyndon er basert på en roman av Willian M. Thackeray (1811-1863), en illusjonsløs forfatter som ofret lite sympati på sine karakterer. I en satirisk stil beskrev han det overfladiske sosietetsliv. I likhet med Stanley Kubrick var Thackeray preget av en urokkelig pessimisme.

Stanley Kubrick har redusert historien om gentlemannskjeltringen Barry Lyndon betraktelig. Historien i filmen er tynn, til forskjell fra romanen. Kubrick skjærer bort det unødvendige, samtidig som han utnytter filmens eget språk til det maksimale. Slik faller innhold og form sammen til en enhetlig mening.
Barry Lyndon er gambler, sjarmør og kjeltring. Han har en stor evne til å omgå sannheten, noe som har en tendens til å falle til hans fordel. Han kommer seg opp fra en bondetilværelse til et liv i luksus blant Europas overklasse. Hans omflakkende liv bringer ham fra slagmark til slagmark, fra seng til seng, fra casino til casino. Kvinnene er villige og pengene sitter løst. Brysomme motstandere overvinnes med kårde eller pistol. Slik er historien om Barry Lyndons vekst og fall.

Bildene i filmen er praktfulle og er faktisk detaljerte kopier av engelske landskapsmalerier fra romantikken. Utendørsscenene er hentet fra John Constable, nærbildene fra portrettmaleren Gainsborough og interiørscenene fra Hogarth. Hele filmen er mer eller mindre bygd opp av slike bilder. Kubrick brukte naturlig lys i alle scenene, dvs. at han brukte stearin- og oljelys i innendørstagningene. Dette lot seg gjøre fordi Zeiss-konsernet hadde utviklet et spesielt lyssterkt objektiv. Lydsiden er selvsagt også denne gang overlatt til de klassiske mestere; Beethoven, Strauss & co.

Det er en svært vakker film; skjønne bilder og velklingende musikk. Men bildene rommer også en følelse av livløshet. Stanley Kubrick har bevisst sugd ut livsfølelsen ved hjelp av klipping og kamerabruk. Den tilsynelatende skjønnheten skjuler noe, Kubricks visjon om mennesket: hat, griskhet, svik og irrasjonell brutalitet.

Kubrick er slett ikke imponert over den merkelige framtoningen vi kaller mennesket, heller ikke av det vi kaller sivilisasjonen. Tvert i mot kommer en svært så kynisk holdning fram i dagen. Denne holdningen finnes i alle hans filmer, og han har faktisk analysert flere stadier i menneskehetens “historie”; fortiden (Barry Lyndon), nåtiden (A Clockwork Orange) og framtiden (2001 – en romodysse). Det finnes flere, og de kan sammenfattes i en kulturanalyse hvor ondskapen er det rådende prinsipp. Denne tematikk kan komprimeres i en sekvens fra 2001, forøvrig berømt som filmhistoriens største tidsklipp. Vi ser en ape som i raseri dreper en annen ape, ved å slå den ihjel med et lårben. Slagvåpenet blir deretter kastet opp i luften, kamera følger i slow motion og lårbeinet forvandles til et romskip, ved hjelp av ett klipp. Denne scenen dekker Kubricks visjon, der ondskapen opptrer som det bærende prinsipp fra menneskehetens opprinnelse til forbi vår tid.

Barry Lyndon er en visuell nytelse. Man kan la seg forføre, men under ligger Kubricks kynisme.

Tr.Heim Filmklubb

Legg igjen en kommentar!

Vær vennlige og konstruktive.