Home » Gitarmongo

Gitarmongo

«Gitarmongo» er en av dokumentarfilmene som vises under Eurodok 2006-Tittel: Gitarmongo
Originaltittel: Gitarrmongo
Manus: Ruben Östlund
Foto: Tibor Gent
Medvirkende: Erik Rutstrøm, Ola Sandstig, Britt-Marie Andersson, Julia Persdotter
Produksjonsår: 2004
Nasjonalitet: Sverige
Språk: Svensk

Allsang på Skansen

Det er Allsang på Skansen. Lasse Berghagen står på scenen i blå dress og synger foran et tusentall av smilende svensker i sommersol. Den borgerlige idyllen brytes plutselig av tv-støy. Mellom den elektriske snøen kan vi se en gutt sabotere parabolantenner på toppen av en boligblokk. Allsang på skansen forsvinner. Det er ikke denne delen av Sverige regissøren vil vise oss. Vi er ikke i Göteborg, vi er i fiktive Jöteborg.

Gitarmongo er ikke så mye en film som en serie fragmenter; en samling tablåer uten noen sammenheng; en stemningsskildring og en situasjonsrapport. Det eneste som knytter de forskjellige bitene av puslespillet sammen er den allstedsnærværende eimen av sublimert skandinavisk desperasjon og en rødkledd liten plugg av en hobbygitarist. Denne lille tykksaken – like deler hjerteskjærende barnevernssak og deus ex machina – er filmens tittelkarakter og røde tråd. Til tider er han også det eneste tegnet på at filmen faktisk er skrevet og regissert. Gitarmongo er så insisterende «dokumentaristisk» at det ser ut som om filmskaperne bare har stilt opp kameraet på et tilfeldig sted og håpet på at noe skulle skje. Den er stillestående, totalt blottet for lineær fortellerstruktur og kjennetegnes av en gjennomgående barnslig destruktivitet som man tidligere knapt har sett maken til i skandinavisk film.

Hvis du nå sitter med følelsen av at dette ikke er filmen for deg, har du sannsynligvis rett i det. Alle tilhengere av klart definerte karakterer, lineære fortellinger og treaktsstruktur er hermed advart; med sin bruk av dokumentariske virkemidler, visuelt anonymiserte skuespillere og bevisste bruk av billig opptaksutstyr minner Gitarmongo på mange måter mer om den typen film man kan se på kunstgallerier enn det man venter å få se på kino. Dette er også – når man snur det på hodet – filmens sterke side. Selv om filmen helt klart er inspirert av filmer som Harmony Korines Gummo (1997), Ulrich Seidls Hundedager (2001) og Roy Anderssons Sanger fra andre etasje (2004), besitter den også noe helt eget.

I Sverige fikk filmen svært blandet mottakelse – flere kritikere hyllet den som årets beste film, mens andre mente retningslinjene for statlig filmstøtte måtte revurderes. Spørsmålet om hvorfor de skandinaviske landene skal subsidiere filmproduksjon med statlige midler melder seg med jevne mellomrom, og svaret lyder like hyppig: «for å portrettere skandinavisk virkelighet.» Gitarmongo er en av ytterst få skandinaviske filmer som faktisk gjør det. Den er uvøren, uforfinet og kjemisk fri for konsulentmessig overformynderi; og nettopp på grunn av at den mangler dette tradisjonelle filteret av profesjonalitet siver virkeligheten gjennom. Ikke nødvendigvis på den måten regissøren hadde planlagt, og ikke nødvendigvis på en måte som harmonerer med filmens budskap og struktur, men likevel. Det sniker seg innpå en og man blir sittende igjen, forlegen, med den litt pinlige følelsen av å ha blitt tatt på kornet; å ha kommet i kontakt med noe ekte – uansett hvor nøye konstruert og kalkulert dette «noe» er.

Legg igjen en kommentar!

Vær vennlige og konstruktive.