Home » 11.09 – Tilbake

11.09 – Tilbake

The-ReturnTittel: Tilbake
Originaltittel: Возвращение/Vozvrasjtsjenije
Manus: Vladimir Moisjeenko, Aleksandr Novotskij
Foto: Mikhail Kritsjman
Musikk: Andrej Dergatsjev
Medvirkende: Vladimir Garin, Ivan Dobronravov, Konstantin Lavronenko
Produksjonsår: 2003
Nasjonalitet: Russland
Språk: Russisk tale, norske undertekster
Spilletid: 111 min.
Visningsformat: 35mm

Far er hjemme

Innen temaet “far og sønn” var 2003 et fruktbart russisk filmår: Poprogrepskijs og Klebnikovs Koktebel, Sokurovs Far og sønn og Zvjagintsevs Tilbake omhandlet alle mer eller mindre vellykkede forhold mellom fedre og deres sønner.

Mer presist, handler sistnevnte om den plutselige og uforklarlige tilbakekomsten av en tidligere ukjent far. De to brødrene Andrej og Ivan har vokst opp alene med sin mor, som på spørsmål om faren forholder seg mystisk og hemmelighetsfull. Etter tolv års fravær dukker faren opp i familiehjemmet uten videre begrunnelse, og tar med den største selvfølgelighet på seg rollen som “pater familias”. Hans hjemkomst bør i utgangspunktet oppfattes som et mirakel – et svar på guttenes bønner – men vekker i stedet mistenksomhet og uro hos hans to sønner.

Dessuten oppstår det en konflikt mellom den 15-årige Andrej, som møter sin far med respekt og beundring, og den 12-årige Ivan, som forholder seg til ham med skepsis og sinne. Skal den navnløse faren behandles som en sviker, eller skal de omfavne den mannlige autoritetsfiguren de har savnet hele sitt liv?

Ifølge Adele Barker, professor i slaviske studier, har spørsmål om russisk nasjonal identitet i lang tid blitt drøftet gjennom filmer om fedre og sønner, der førstnevnte representerer den mektige Staten. I tilfellet Tilbake kan den tyranniske og ambivalente farsskikkelsen på et dypere, om enn noe søkt, plan, tolkes som den harde hånd som styrte det tidligere sovjetiske samfunn. Parallelt med de to guttenes blandede følelser rundt å legge farens fortid bak seg, pågår en drakamp mellom sovjetnostalgi og russisk glede over å ha kommet seg videre.

Andrej Zvjagintsev har av noen blitt omtalt som en “ny Tarkovskij”, spesielt i forbindelse med nettopp Tilbake, som ved mang en anledning har blitt sammenliknet med Tarkovskijs Ivans barndom (1962). I 2003 ble Tilbake den første russiske debutfilmen til å vinne Gulløven i Venezia siden nettopp Ivans barndom (som i sin tid vant på vegne av Sovjetunionen).

Tilbakes kvalitet ligger ikke bare i tematikken og symbolikken, men òg i dens estetiske verdi. Langsomme bilder av den sibirske naturen gjør Tilbake til en utvilsom fryd for øyet. I filmens visualitet åpnes det for øvrig for religiøse tolkninger, ved blant annet komposisjoner som etterlikner renessansens fremstillinger av Kristus. Eksempelvis rekonstruerer Zvjagintsev ved en anledning Mantegnas “Kristi begråtelse” på en måte som fremstiller faren nærmest som en Messiasfigur. Tilbake viser hvorfor Andrej Zvjagintsev nevnes på de aller fleste lister over samtidens beste russiske regissører.

Legg igjen en kommentar!

Vær vennlige og konstruktive.