Home » 11.10 – Enter The Void

11.10 – Enter The Void

enterlevoidOriginaltittel: Enter The Void
Manus: Gaspar Noé
Foto: Benoît Debie
Musikk: Thomas Bangalter
Medvirkende: Paz de la Huerta, Nathaniel Brown, Cyril Roy m.fl.
Produksjonsår: 2009
Nasjonalitet: Japan/Canada/Frankrike
Språk: Engelsk og japansk tale, norske undertekster
Spilletid: 160 min.
Visningsformat: DCP

Ut av kroppen, inn i tomrommet – et psykedelisk sansedrama

Regissør og provokatør Gaspar Noé entret filmverden med et brak på slutten av nittitallet med iskalde Alene mot alt (1998) og den mye omdiskuterte baklengs-rape/revenge-filmen Irreversible (2002). Sistnevnte skapte uro og oppsikt på premiereuken i Cannes da tre personer skal ha besvimt under visning og et hundretalls besøkende skal ha forlatt visningen i sjokk og avsky. De som kom seg gjennom det verste ubehaget ble sittende igjen i total stillhet lenge etter filmens slutt. Filmverden hadde med dette blitt eksponert for en etterlengtet sterk og unik stemme – dels enfant terrible, dels sofistikert historieforteller og audiovisuelt geni – med et mål om å lage film ingen ville trodd kunne eksistere.

Enter The Void (2009) er hans tredje vidunder – mer abstrakt og langt mindre ubehagelig og kald enn de to forgjengerne, men til gjengjeld kanskje den formmessig mest kompromissløse og visuelt intense. Noé gir oss i denne omgang en fortelling om dyp søskenkjærlighet, død og håp fortalt fra et førstepersons-perspektiv. Vi blir innledningsvis dratt inn i historien gjennom de blunkende øynene til en ung amerikansk doplanger i Tokyo. Tidlig i filmen går noe fryktelig galt under en dopleveranse og han blir skutt og drept. Fra dette øyeblikket blir vi med sjelen hans idet den forlater kroppen og flyter over Tokyos vilt neonbelyste gater mens den våker over hans søster, bestekompis og vennen som forrådte ham – på søken etter gjenfødelse.

Med Enter The Void tar Noé for første gang et steg inn i den åndelige verden. Sterkt inspirert av tibetansk buddhisme og av hans egne opplevelser på dopet DMT, skildrer han døden som en euforisk doptrip der en faller inn og ut av hallusinasjon og virkelighet. Ved hjelp av et vanvittig soundtrack, hypnotiserende psykedelisk grafikk og et helvete av blinkende neonlys kastes seeren inn i en intens filmatisk transe. Et angrep på sansene intenst nok til å være på randen av å fremprovosere epileptiske anfall hos de fleste, men med en sammenhengende og engasjerende nok fortelling på bunn til å holde publikum klistret i stolen i over to og en halv time. Og selv om filmen byr på tidvis støtende grafiske skildringer av en skitten verden, sitter man etter filmen igjen med en følelse av å ha sett noe vakkert, varmt og ikke minst håpefullt.

Gjør deg klar for en av 2000-tallets mest originale og hjemsøkende film/utadæsjælopplevelser!

Legg igjen en kommentar!

Vær vennlige og konstruktive.