Home » 13.09 – Grbavica

13.09 – Grbavica

grbavicaOriginaltittel: 35mm, farge. 1 t 47 min.
Manus: Jasmila Zbanic, Barbara Albert
Foto: Christine A. Maier
Musikk: Enes Zlatar
Medvirkende: Mirjana Karanović, Luna Mijović
Produksjonsår: 2006
Nasjonalitet: Bosnia-Herzegovina/Østerrike/Kroatia/Tyskland
Språk: Bosnisk tale, norske undertekster
Spilletid: 107 min.
Visningsformat: 35mm

Sarajevo, my love

Krigshandlingene i forbindelse med oppløsningen av det tidligere Jugoslavia har ført til at mange har kalt den etterkrigstidens verste humanitære katastrofe. Man regner med at 100 000 ble drept mellom 1992 og 1995, og krigene var preget av etnisk rensning, voldtekter og tortur. 20 år etter de post-jugoslaviske krigene er krisen ennå ikke over for mange: det foregår fremdeles rettssaker i Straffedomstolen for det tidligere Jugoslavia, og under 20-årsmarkeringen av Srebrenica-massakren i juli i år ble det bevist at det fremdeles er etniske spenninger og uklarheter i regionen. Ikke minst må mange sivile på daglig basis forholde seg til grusomhetene de og deres nærmeste ble utsatt for.

Grbavica handler om nettopp dette, konkretisert gjennom alenemoren Esma (Mirjana Karanovic). Hun bor i Sarajevo med sin 12-årige datter Sara (Luna Mijovic), som hele livet har fått høre at hennes far ble drept under Bosniakrigen. Saras skole inviterer alle barn av krigshelter til å få reise gratis på klassetur, noe som tilsynelatende bør være utelukkende positivt for den lille familien, som sliter med å få endene til å møtes. Haken er imidlertid at Sara må kunne fremlegge bevis på at hennes far faktisk falt under krigen, hvilket viser seg å være vanskeligere enn først antatt.

Esma svarer stadig vagere på Saras spørsmål om faren, og opprøres over å bli konfrontert med grusomhetene hun ble utsatt for under Bosniakrigen. Hun var nemlig et av utallige ofre for systematisk voldtekt som rammet sivile kvinner, men har ennå ikke klart å fortelle Sara sannheten. Jasmila Zbanic har uttalt at inspirasjonen bak filmen kom da hun selv fødte sin datter; hun ble overveldet og overrasket av kjærligheten og gleden hun følte, og undret hvilken følelsesmessig betydning det har å være mor til et uønsket barn som ble unnfanget på grunn av hat. Ofrene for systematisk voldtekt ble i lang tid ikke anerkjent som krigsofre, og ettersom gjerningsmennene sjeldent ble dømt, måtte kvinnene ofte leve med risiko om å se dem på nærbutikken.

Grbavica er en lavmælt og usensasjonell film om skammen og traumene disse kvinnene har blitt pålagt, og belyser et enormt tabubelagt tema i Bosnia-Herzegovina. Esmas fortrengning og Saras identitetssøken krasjer og vekker stor uro hos både mor og datter. Filmen var Jasmila Zbanics debut, og vant Gullbjørnen i 2006. Den viser på utmerket vis kompleksiteten ved forsoning og skam, og gir et bilde av hvor hardt mange sivile ble rammet under Bosniakrigen – en konflikt som det knapt er 20 år siden ble avsluttet.

The word “Grbavica” is a double-entendre. For one, it is the name of a neighborhood in the city of Sarajevo, Bosnia and Herzegovina, where intense fights took place during the Bosnian War as part of the breakup of Yugoslavia. While one might associate said war with violent massacres and shootings, it has a lesser-known aspect which involved civilians, whose sufferings have later been oppressed and rarely even acknowledged: systematic rape. Jasmila Zbanic’s Grbavica tells the story of a single mother’s anguish of coming to terms with her past, all the while aiding her daughter Sara in shaping her identity as a young woman in post-war Bosnia-Herzegovina. In regards to the title’s second meaning, “Grbavica” may also allude to a woman with a coat of arms, perhaps referring to Esma and Sara’s mutual protection of one another, or perhaps to Sara’s heritage, which – albeit appalling – cannot be undone.

Legg igjen en kommentar!

Vær vennlige og konstruktive.