Home » 15.11 – Radio On

15.11 – Radio On

radioonOriginaltittel: Radio On
Manus: Christopher Petit
Foto: Martin Schäfer
Musikk: David Bowie, Kraftwerk, Ian Dury m.fl.
Medvirkende: David Beames, Sandy Ratcliff, Sting m.fl.
Produksjonsår: 1979
Nasjonalitet: Storbritannia
Språk: Engelsk tale
Spilletid: 100 min.
Visningsformat: DVD

The link between the ’20s and the ’80s

Vi befinner oss i en ukjent, skitten, urbanisert britisk by. I en mørk bakgate står en bil parkert, bak rattet sitter en mann i frakk. Radioen står på. I hånden holder han en konvolutt som buler svakt ut på sidene – hva kan være i den? Kompromitterende fotografier? Et brev fra en hemmelig elskerinne? Er mannen en spion; har han mottatt detaljer om neste oppdrag? Eller kanskje et våpen? Han river den rolig opp på siden, stikker hånden inn i den. Ut av konvolutten fisker han frem tre kassetter: ”The Man Machine”, ”Trans-Europe Express”, ”Radioactivity” – de siste platene til Kraftwerk. Til sist en liten lapp med en håndskrevet beskjed: ”happy birthday, brother”.

Slik åpnes Christopher Petits debutfilm Radio On (1979), og sjelden har vel en åpningsscene oppsummert en films prosjekt mer treffende. Radio On er en klassisk neo-noir-film, der den inkorporerer film noir-sjangerens skyggelagte kriminal-historier i et moderne miljø. Hovedpersonen Robert får plutselig beskjed om at broren hans har forulykket på mystisk vis, og ser seg nødt til å reise for å etterforske døden. En road-trip gjennom 1970-tallets grå og dystre Storbritannia følger.

Hollywood-sjangeren film noir var sterkt inspirert av 1920-tallets tyske ekspresjonisme, og da er det ikke tilfeldig at det i hovedpersonens leilighet henger en plakat med påskriften: ”We are the children of Fritz Lang and Werner von Braun. We are the link between the ’20s and the ’80s.” Det som knytter filmen til ”the ’80s” er uten tvil musikken. Mange vil hevde at 1979 var året da postpunken nådde sitt høydepunkt, hvertfall stammer mange av sjangerens klassikere fra dette året: The Clash gav ut ”London Calling”, Talking Heads ”Fear Of Music”, Joy Division ”Unknown Pleasures”, The Police ”Regatta de Blanc”. Radio On føles som en hyllest til denne musikken, og artistene som bidrar på lydsporet vies nesten større plass i rulleteksten enn for eksempel regissøren og skuespillerne.

Det 20. århundre er, blant mye annet, historien om det britiske imperiets undergang. Fra å være et rike der solen aldri gikk ned, ble det i løpet av et par tiår et land hvor solen knapt viste seg på himmelen. Det er i alle fall dette bildet Christopher Petit maler frem i Radio On. Det er tilsynelatende ingen lyspunkter i 1970-tallets Storbritannia – Det eneste som løfter filmens fåmælte karakterer ut av sin trøstesløse tilværelse er musikken. Den deilige, befriende, uendelige musikken. Det er bare å vri om tenningen, skru på radioen og flyve av sted. David Bowie sier det best: We could be heroes, just for one day.

Legg igjen en kommentar!

Vær vennlige og konstruktive.