Home » 16.10 – The Wayward Cloud

16.10 – The Wayward Cloud

The Wayward Cloud (Tian Bian Yi Duo Yun)-2005-Ming-liang Tsai.avi_snapshot_00.02.43_[2010.10.02_05.58.46]Tittel: 35 mm, farger. Mandarin, norske undertekster, 1t 52 min. 15 år.
Originaltittel: Tian bian yi duo yun
Manus: Tsai Ming-Liang
Foto: Liao Pen-jung
Medvirkende: Lee Kang-sheng, Chen Shiang-chyi, Lu Yi-Ching, Yang Kuei-Mei m.fl.
Produksjonsår: 2005
Nasjonalitet: Taiwan
Språk: Mandarin, norske undertekster
Spilletid: 112 min.
Visningsformat: 35mm

Å spise vannmelon vil aldri bli det samme igjen...

Tsai Ming-Liangs The Wayward Cloud ble umiddelbart en gigantisk kassasuksess i Taiwan da den kom ut i 2005. Ming-Liang hadde fra før av bemerket seg som en unik regissør som til tross for sine filmatiske sjargonger har fascinert seere og kritikere verden over.

The Wayward Cloud er mildt sagt en film utenom det vanlige. Åpningssekvensen består av en kvinne som blir seksuelt tilfredsstilt ved å få stimulert en vannmelon plassert foran hennes private eiendeler. Dette kan ved første øyekast virke vulgært og sjokkerende for mange, men filmens handling er derimot ikke av det vulgære slaget: Det er vannmangel i Taiwan og nasjonale fjernsynsprogrammer opplyser seerne om ulike vannbesparende metoder, og oppmuntrer videre til drikking av vannmelonjuice i stedet for vanlig vann. Hsiao-Kang (Lee) og Shiang-chyi (Chen), kjent fra noen av Ming-Liangs tidligere filmer, møtes ved en tilfeldighet og starter etterhvert et følelsesladd forhold. Kommunikasjonen dem imellom er preget av lite dialog, og drives heller fremover av blikkfang, kroppsspråk og etterhvert også av nær kroppslig kontakt. Det Shiang-chyi imidlertid ikke vet er at Hsiao-Kang er en pornoskuespiller.

Tsai Ming-Liang har aldri vært redd for å eksperimentere med filmmediet. Spesielt kjent er han for sine lange tagninger som for mange først kan virke kjedelige. De er likevel spekket med substans og makter å trollbinde seeren slik at man likevel ikke greier å ta øynene fra skjermen. Det er mye stillhet i scenene og kameraet står som regel helt i ro. På denne måten greier Ming-Liang å skape scener som reflekterer karakterenes isolasjon. I senere filmer som Stray Dogs (2013), kan det derimot virke som om Ming-Liang utfordrer tilskuerne ved å stille spørsmålet: hvor lenge er for langt? I The Wayward Cloud kombinerer han derimot sin dvelende og stillferdige stil med hyperaktive sang- og dansenumre. Filmen er et sammensurium av merkverdige sexscener ispedd musikalske innslag av den typen du ikke finner i filmer som eksempelvis Sound of Music (1965) eller Moulin Rogue! (2001). Som mange av Ming-Liangs øvrige filmer er The Wayward Cloud et mye dypere verk enn hva det kan virke som ved første øyekast. Ikke bare prøver han å formidle en historie med moral, men han stiller også viktige filmteoretiske spørsmål om hvordan film som medium kan og skal forholde seg til begreper som tid og rom. Vi inviterer til en annerledes filmkveld denne aftenen hvor det moderne livet preges av ensomhet og isolasjon. Som det gamle taiwanske uttrykket sier: Der mennesker mangler nære relasjoner og sliter med å uttrykke sine følelser ovenfor hverandre, er det ikke mangel på… eh… vannmeloner!

Legg igjen en kommentar!

Vær vennlige og konstruktive.