Home » 18.09 – Last Days

18.09 – Last Days

last daysTittel: Last Days
Manus: Gus Van Sant
Foto: Harris Savides
Musikk: Rodrigo Lopresti
Medvirkende: Michael Pitt m.fl.
Produksjonsår: 2005
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk tale, engelske undertekster
Spilletid: 97 min.
Visningsformat: DVD

Denne filmen handler ikke om Kurt Cobain. Denne filmen er Kurt Cobain.

Det har oppstått en slags formel for hvordan man skal lage biografiske filmer: Man tar historien til personen det fortelles om, avgrenser en tidsperiode, og prøver å finne en konflikt. Ved deretter å skjule seg bak den avvæpnende påskriften ”basert på virkelige hendelser”, kan man ta seg en god del dramaturgiske friheter, på bekostning av filmens historiske nøyaktighet. Last Days (2005) gjør et brudd med denne formelen: Hva om man ikke forteller historien, men i stedet lager et verk som gjenskaper de samme følelsene hovedpersonen gikk gjennom? Den samme følelsen av melankoli på en sensommerdag, den samme følelsen av å ikke lenger være i takt med verden? Det er på dette punktet Last Days er helt enestående. Filmen prøver ikke å vise hvordan Kurt Cobain var, eller hvordan de siste dagene til Kurt Cobain utfoldet seg, men å ramme deg med de samme følelsene som Cobain slet med.

Last Days er del av en trilogi som starter med Gerry (2002), deretter Elephant (2003), og avsluttes med den kanskje mest teknisk ambisiøse av de tre, Last Days (2005). Gjennomgående trekk i trilogien er lange tagninger, og et sterkt fokus på unge mennesker på vei mot døden. Roger Ebert sa det best i sin omtale av Last Days: døden, slik den er portrettert i disse filmene, er hverken heroisk eller meningsfylt. Filmene handler om samfunnet som har skapt unge mennesker som ikke verdsetter livet.

I Last Days møter vi hovedpersonen Blake, som er påfallende lik Kurt Cobain. Vi ser ham gå gjennom skogen, ta seg et bad, og finne varmen ved et bål. Vi aner en mangel på følelser i ham. Hele hans vesen preges av en utmattelse som vi aldri egentlig ser kilden til. Som tilskuere vet vi, på grunn av Cobains tragiske skjebne, at dette er en mann på vei mot døden. Likevel kan man på et vis si at filmen mangler en klar handling, den tar ikke opp noen tydelig konflikt. Men konflikten er utvilsomt til stede – det er bare det at den må føles, fremfor å sees. Dette gjør Last Days til en vanskelig film å fortelle om, da fornuft og ord nærmest kommer til kort. Det er en film som må oppleves for å forstås. Hvordan kan det ha seg slik at en film kan skape empati for en manns selvødeleggelse? Du får nesten komme og se selv.

Legg igjen en kommentar!

Vær vennlige og konstruktive.