Home » Åpningsfilm: Rushmore

Åpningsfilm: Rushmore

Tittel: Rushmore
Originaltittel: Rushmore
Manus: Wes Anderson, Owen Wilson
Foto: Robert Yeoman
Musikk: Mark Mothersbaugh
Medvirkende: Jason Schwartzman, Bill Murray, Olivia Williams
Produksjonsår: 1998
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk
Spilletid: 93 min.
Visningsformat: Blu-ray

Sic transit gloria

MSDRUSH EC039Iført marineblå blazer, beige khakibukser, skjorte og slips ser femtenårige Max Fischer, selverklært nevrokirurgsønn, ut som en arketypisk Ivy League-student med en lys framtid som advokat, diplomat eller prisbelønt økonom. Sannheten er en ganske annen. Max bruker størstedelen av skoletiden sin på å sette opp skuespill og drifte ymse studentforeninger, deriblant fektelaget, kalligrafiklubben og Rushmore-birøkterne. Dette bidrar i sin tur til et gjennomgående slett karakterkort, som snarere vil føre ham til public school, heller enn førstevalgene Oxford, Harvard og Sorbonne. Eller til barbersalongen som faren hans, den angivelige nevrokirurgen, driver. På randen av utviselse møter Max den aldrende, ulykkelige stålmagnaten Herman Blume, far til to av bøllene på Rushmore, som blir hans beste venn. Samtidig møter han den sjarmerende førsteklasselærerinnen Rosemary Cross. ”Nihilo sanctum estne?” sier hun da Max forteller at skolen planlegger å legge ned latinundervisningen. ”Sic transit gloria, glory fades. I’m Max Fischer,” svarer han. Derfra starter et ambisiøst prosjekt for å vinne hennes gunst, hvor alle midler tas i bruk. Saken blir ikke bedre når også Herman Blume legger sin elsk på Rosemary.

Wes Anderson debuterte med Bottle Rocket i 1996 som del av en ny generasjon filmskapere, sammen med bl.a. Noah Baumbach, Whit Stillman og Sofia Coppola. De representerte noe nytt i datidens filmverden, milevis unna Quentin Tarantinos sjangerblendende ultravold-komikk og ironigenerasjonens allergier mot alvor og inderlighet. Andersons filmer var nostalgiske, barnlige og naive, proppfulle av intelligent dialog og stilrene, detaljrike bilder. Det hele ble krydret med smakfulle nikk til ymse cinematiske forbilder og kredibel popmusikk fra 1960- og 70-tallet. Denne stilen har blitt dyrket også i hans senere filmer, men har kanskje kommet aller mest til sin rett i nettopp Rushmore fra 1998. I hans filmunivers er det naive og uskyldige alltid kombinert med et visst alvor og vemod, og en bevissthet om at ingenting varer evig. For å si det med Max Fischer: sic transit gloria.

Fifteen year old Max Fischer spends all his school time on extracurricular activities and putting on plays, which have had a bad influence on his grades. On the verge of being expelled, he encounters the aging steel tycoon Herman Blume and the young, charming teacher Rosemary Cross. A quirky love triangle unfolds, told in Wes Anderson’s unmistakable, nostalgic way.

Legg igjen en kommentar!

Vær vennlige og konstruktive.