Home » Close-Up

Close-Up

Tittel: Close-Up
Originaltittel: Nema-ye Nazdik
Manus: Abbas Kiarostami
Foto: Ali Reza Zarrindast
Medvirkende: Hossein Sabzian, Mohsen Makhmalbaf, Mehrdad Ahankhah m.fl.
Produksjonsår: 1990
Nasjonalitet: Iran
Språk: Persisk tale, engelsk undertekst
Spilletid: 102 min.
Visningsformat: 35mm

Hva var det jeg nettopp så?

Close-UpHendelsen som fanget Kiarostamis interesse i Close-Up startet med en historie han leste i en avis: En mann (Hossain Sabzian) hadde blitt arrestert fordi han hadde gitt seg ut for å være den berømte iranske filmskaperen Mohsen Makhmalbaf. Med sin falske identitet hadde han greid å overbevise en velstående familie at han var regissør. Ved å skape seg et eget filmatisk univers fabulerte Sabzian videre om å spille inn en ny film i den velstående familiens hus. Det at Kiarostami leste om svindelen ble altså begynnelsen på en sjangersprengende fortelling som alternerer mellom dokumentaropptak fra den virkelige rettssaken mot Sabzian og innspilte scener regissert av Kiarostami.

Close-up er en nøkkelfilm, ikke bare i Kiarostamis karriere, men også i et større filmhistorisk perspektiv. Kiarostami betrakter interaksjonen mellom fakta og fantasi i historien om Sabzian som Makhmalbaf. Formmessig kan man tenke seg at det starter som fakta eller at det starter som fiksjon. Hva det starter som spiller ingen rolle, og det er kanskje nettopp dette som er filmens styrke. Makhmalbaf er en filmskaper, en virkelig mann som skaper fiktive verdener. Sabzian entrer fiktivt Makhmalbafs reelle verden ved å gi seg ut for å være ham. Eller vi kan si at Sabzian fysisk trer inn i den fiktive verdenen til Makhmalbaf. Han blir så suksessfull i sin egen fantasi at han overbeviser en respektabel familie til å samarbeide med ham, da de tror han er Makhmalbaf. Sabzians fiksjon avsløres, og han blir deretter tatt til et virkelig rettsoppgjør hvor han dømmes til en virkelig fengselsstraff. Dette er hva som er fakta før Kiarostami bryter inn og stiller spørsmål om hva som egentlig er reelt i en slik situasjon. Effekten blir at Kiarostami subjektiviserer alt til en dobbel utjevning ved å spørre de virkelige personene involvert i hendelsen til å gjenskape hva som skjedde. Realiteten blir nå en helt annen. Nå er faktisk Sabzian en skuespiller og lar seg instruere av Kiarostami. Familien fungerer nærmest som statister, og Kiarostami er plutselig regissør for en ny film. For seeren er det tidvis vanskelig å skille mellom realitet og fiksjon. Det fiktive (Kiarostamis Close-Up) er basert på en sann historie (Sabzians historie) som igjen er basert på en løgn (at Sabzian gir seg ut for å være Makhmalbaf) som igjen er basert på fakta (at Makhmalbaf er en ledende iransk filmskaper)som igjen er basert på fiksjon (at Makhmalbaf lager fiksjonsfilmer) som igjen er basert på virkelige hendelser (nettopp det at Makhmalbaf lager fiktive historier for film). Historien, som kan sees på som en smeltedigel av fakta-som-fantasi, blir Kiarostamis forsøk på å tøye grensene for hva film kan være. Han stiller spørsmål til hvilken posisjon film har i forhold til den virkelige verden, men også hvordan de påvirker hverandre. Filmen kan sees på som en metafysisk utforsking av hva det reelle egentlig er.

Kiarostami startet sin filmatiske karriere på slutten av 1960-tallet, og lager fortsatt film den dag i dag. Kiarostami skal selv ha sagt følgende: “Jeg finner ikke på noe. Jeg bare observerer og henter ting fra dagliglivet til menneskene som er omkring meg.” Like fullt må man kunne si at hans realisme er nøye planlagt. Close-Up er på ingen måte et unntak. Her ser vi også kjente elementer fra Kiarostamis tidligere verk. Ekte mennesker som lever vanlige liv, men som tas igjen av viktigheten av å være en del av deres egne realiteter.

Iransk film har en sentral rolle i filmhistorien, men grunnet streng sensur etter revolusjonen i 1979 ble mange filmer bannlyst, og er den dag i dag nærmest umulig å få tilgang til. Kiarostami og Makhmalbaf er derimot to av de mest sentrale regissørene som har ført den iranske filmarven videre. I Close-Up, som nå står som en filmhistorisk bauta, samarbeider nettopp disse to verdensviktige regissørene.

Legg igjen en kommentar!

Vær vennlige og konstruktive.