Home » Suspiria

Suspiria

Tittel: Jessica Harper, Joan Bennet, Alida Valli, Udo Kier
Originaltittel: Suspiria
Manus: Dario Argento og Daria Niccolodi
Foto: Luciano Tovoli
Musikk: Goblin, Dario Argento
Medvirkende: Jessica Harper, Joan Bennet, Alida Valli, Udo Kier
Produksjonsår: 1977
Nasjonalitet: Italia
Språk: Italiensk, russisk, engelsk, tysk, latin
Spilletid: 98 min.
Visningsformat: Blu-ray

Snehvit og blodbadet

large_suspira_blu-ray4crop“Det eneste som er mer skremmende enn de siste tolv minuttene av Suspiria er de nittito første” – Skremmegarantien er klart uttalt på én av de mange plakatene til Dario Argentos intense og fargerike horrorklassiker. Året er 1977 og flere land står vinkende med sensurpennen til grusomheten som senere skulle vise seg å bli en av de mest innflytelsesrike og unike skrekkfilmene noensinne.  Hvor vidt skremmegarantien holder mål for nåtidens kresne horror-publikum som har sett “alt” er en annen diskusjon. Men strengt tatt irrelevant. For ser en filmen  gjennom moderne øyne kan en likevel frydes over hvor jævla vakker den er.

Suspiria (1977) er Giallo-mester Argentos femte spillefilm og første lek med det overnaturlige. Historien er lett gjenkjennelig: Vi blir kjent med den naive og Snehvit-lignende ballettdanseren Suzy Banyon som akkurat har flyttet til Tyskland for å studere på en prestisjetung ballettskole i Freiburg. Allerede ved hennes ankomst på skolen begynner mystiske og morbide ting å skje. Hun opplever merkelige svimeanfall, studenter blir funnet myrdet og lærerne oppfører seg mistenkelig. Det blir etter hvert klart for Suzy  at det praktiseres  mer enn bare dansens magiske ånd på akademiet.

Referansen til Snehvit er ikke så søkt som den kan virke. For som et slør over de morbide slasher-sekvensene og okkultismen ligger en tydelig, og nesten litt støtende, touch av Disney. I førsteutkastet av manuset var hovedrollene tiltenkt barn. Dette forslaget ble raskt nedstemt av produsentene, men Argento valgte allikevel å bevare alt av barnlig naivitet i karakterene, og benytter alle grep for å forsterke det. Eksempelvis ble filmens fotograf Luciano Tovoli bedt om å bruke nettopp Snehvit og de syv dvergene (1937) som fargereferanse for bildene. Det er kanskje dette grepet som plasserer Suspiria på manges liste over tidenes mest forstyrrende filmer. De sterke fargene angriper nådeløst sanseapparatet og den neonaktige lyssettingen både forfører og avskrekker. Håp og fortapelse forveksles i samme lysglimt og gjennom svevende og søkende kamera blir man servert  et visuelt uttrykk som føles dels tegnefilm, dels Tokyo-billboard og dels Kubrick. Med noen harde strøk av knallrødt malingsblod.

Kombiner dette med et intenst og kjemperart avantgarde progrock-soundtrack og resultatet blir en nervepirrende audiovisuell godtepose som er like relevant og unik førti år senere. En klassiker hvis uttrykk kanskje er lettere å sammenligne med nyere art house filmer som Spring Breakers (2012) og Enter the  Void (2009) enn med horrorklassikere som Eksorsisten (1973) og Argentos øvrige filmogafi. Det er jammen ikke rart at filmen verdsettes av mer enn bare horrorfilmnerder.

Dario Argentos horror masterpiece Suspiria (1977) is an amazingly stylish yet frightening piece of cinema.  With its intense cartoon-like color palette and insane avant-garde soundtrack, it continues to fascinate and inspire more than just the average horror-nerd. 

Legg igjen en kommentar!

Vær vennlige og konstruktive.