Home » Adjø, solidaritet

Adjø, solidaritet

Adjø1Tittel: Adjø, solidaritet
Originaltittel: Adjø, solidaritet
Manus: Svend Wam, Petter Vennerød
Foto: Philip Øgaard
Musikk: Svein Gundersen
Medvirkende: Svein Sturla Hungnes, Knut Husebø, Jorunn Kjelsby mfl.
Produksjonsår: 1985
Nasjonalitet: Norge
Språk: Norsk tale
Spilletid: 141 min.
Visningsformat: 35mm

"Var i kamp med poll'ti. Kasta stein på ambassader. Ja, det var tider!"

Vi befinner oss i Norge i 1985, hvor søttitallets marxist- leninisme for lengst har måttet vike for nyliberalisme og jappetid. Her møter vi de middelaldrende kompisene Atle og Eigil, henholdsvis psykolog og teaterinstruktør, og begge forhenværende raddiser. De har funnet seg godt til rette
i det samfunnet de en gang ønsket å styrte, noe som har gjort dem resignerte og desillusjonerte. De mimrer tilbake til fordums demonstrasjonstog, de har surrealistiske og klaustrofobiske mareritt, alt mens de belger det ene pastis- glasset etter det andre. Hva skjedde med samfunnet? Hva skjedde med dem selv?
 
Fellesskapsfølelsen er ugjenkallelig borte, og ikke bare på politisk plan, men også i deres nære, menneskelige relasjoner. Både Atle og Eigil har skilsmisser bak seg, og spesielt Atle sliter med å nå frem til sin punkersønn Fridtjof, som har begynt å eksperimentere med narkotika og er ute og reker i Oslos gater på nattestid. Generasjonskløften synes like uoverstigelig som elven Kwai.
Adjø, solidaritet er et iherdig forsøk på ta temperaturen på det norske samfunnet anno 1985, og fremstår som en smeltedigel av kulturelt og politisk tankegods. Nynazister og frikere ryker i tottene på hverandre; Goethes Faust opptrer side om side med breakdancende ungdommer. Hva angår store, ideologiske og eksistensielle spørsmål, er det ingen tvil om at Wam og Vennerød her tar tyren ved hornene. De byr da også på en hel del adekvate innsikter, men som i andre filmer av duoen har formen en (ufrivillig) tendens til å overskygge innholdet. Selv om filmen ikke er en sitatmaskin på linje med Lasse & Geir (1976), føles dialog og skuespill tidvis høyst oppstilt og unaturlig; ofte smaker det mer av overspilt teateroppsetning enn av intelligent filmdrama. Alt i alt er det umiskjennelig wamogvennerødsk.
 
Man kan la seg fascinere og underholde av denne pompøse postmoderne tragedien, man kan le av den og med den, men dens særegenhet kan vanskelig bestrides. Den står igjen som Wam og Vennerøds mest ambisiøse verk.

Legg igjen en kommentar!

Vær vennlige og konstruktive.