Home » Distant Voices, Still Lives

Distant Voices, Still Lives

distant-voices-still-lives-stillTittel: Distant Voices, Still Lives
Originaltittel: Distant Voices, Still Lives
Manus: Terence Davies
Foto: William Diver
Musikk: Patrick Duval
Medvirkende: Medv: Freda Dowie, Pete Postlethwaite, Angela Walsh mfl.
Produksjonsår: 1988
Nasjonalitet: Storbritannia
Språk: Engelsk tale
Spilletid: 95 min.
Visningsformat: 35mm

Distant Voices, Still Lives (1988) har blitt kåret til en av de 100 beste filmene i britisk filmhistorie av Time Out Magazine, og vant i sin tid den prestisjetunge Grand Prix fra den belgiske filmkritikerforeningen. Den ble spilt inn sent på åttitallet i to omganger, der den siste delen, Still Lives, ble filmet to år etter Distant Voices. Filmen er mer et bildeessay enn noe annet, og har med sin presise tidsskildring og musikkbruk blitt kategorisert som en operette. Populærmusikken står sentralt i filmen, hvor karakterene ved flere anledninger selv synger sanger fra tidsepoken og samles ved det lokale vannhullet.

Filmen utspiller seg gjennom de store øyeblikkene i en families liv – fødsel, giftemål og begravelse – og utforsker på interessant vis menneskets minne. Distant Voices tar for seg en katolsk arbeiderfamilie på 1940-tallet som lever i et dominerende patriarkalske regime. Familiens minner er sterkt knyttet til familieoverhodets brutalitet overfor alle i familien, og illustrerer råskapen ved tidens arbeiderfamiliedynamikk. Still Lives skildrer livet videre: barna har blitt voksne, men kvinnene er fremdeles dominert av mennene i samfunnet.

Det hviler en vakker dysterhet over filmen – vakker på grunn av cinematografien, men med en dyster påminnelse om hverdagen til både menn og kvinner i den nord-engelske arbeiderklassen. Filmen er på mange måter påvirket av Davis sitt eget liv, ettersom han vokste opp i en liknende verden. Distant Voices, Still Lives er et visuelt slående innblikk i et England som kanskje ikke
er blitt historie enda.

Legg igjen en kommentar!

Vær vennlige og konstruktive.