Home » Tokyo Tribe

Tokyo Tribe

TOKYO-TRIBE-©-2014-Tokyo-Tribe-Film-Partners-1500x844Tittel: Tokyo Tribe
Manus: Santa Inoue, Sion Sono
Foto: Daisuke Sôma
Musikk: B.C.D.M.G.
Medvirkende: Riki Takeuchi, Ryôhei Suzuki, Young Dais mfl.
Produksjonsår: 2014
Nasjonalitet: Japan
Språk: Japansk tale, engelske undertekster
Spilletid: 116 min.
Visningsformat: Blu-ray

“Cop these slammin' beats from the ass-end of hell!”

Når en følte at kuriøse filmatiske sjangerkrysninger hadde nådd sitt underholdningsmessige metningspunkt, dukket det plutselig opp en hyperaktiv japansk gangsta-rap-action- musikal ut av intet og sprengte dritten ut av det siste snev selvhøytidelighet du trodde at du hadde.

I en fiktiv, post-sivilisert versjon av Japan – hvor det alltid regner og frykten for jordskjelv henger løst i luften – er Tokyo blitt en krigssone fordelt mellom en håndfull territoriale gategjenger, den ene mer hettegenser-og-balltre-aktig truende enn den andre. Dette med unntak av én gjeng: Musashino Saru, hvis eneste kampsak er fred, kjærlighet og high-fives. På toppen av alt sitter den kannibalske og sadistiske yakuza-tyrannen Buppa i sitt gullslott og trekker i trådene, mens han venter på riktig tidspunkt for å utslette dem alle.
Regissør og poet Sion Sono har gjennom nitti- og totusentallet dyppet føttene like mye i kunstfilmvannet som i sjøen av lettere underholdning – samt trasket barføtt gjennom den mørke skogen som binder dem sammen. Felles for de fleste av titlene hans er imidlertid en gjenkjennelig absurditet, oppfinnsomhet og ikke minst kompromissløshet som har gitt ham kultstatus. Alt i alt besitter de en filmatisk energi som lett kan sende tankene til både Takashi Miike og Quentin Tarantino.
 
Tokyo Tribe (2014) svømmer såpass langt uti underholdningssjøen at den, på forfriskende vis, glemmer sine egne sjangermessige begrensninger fra tid til annen. Sonos tongue-in-cheek- tilnærming rettferdiggjør til og med de dummeste idéene. Som forgjengeren Why Don’t You Play in Hell? (2013) vitner Tokyo Tribe om en auteur som tidvis tillater seg selv å bare gi litt faen, gå all-in og blåse ut noen hjerneceller, uten å ofre galskapen og håndverket som gjør hans filmer unike.
 
Resultatet er litt av et trash-fyrverkeri: Karakterene er karikaturer, kampscenene er overdrevet til tegnefilmnivå, hoveddelen av skuespillerne rapper som de aldri har hørt en hiphop-låt i sitt liv, og andelen lettkledde kvinner er (i beste fall) bemerkelsesverdig. Men legger en hemningene til side kan man nyte en bisarr og neonbelyst action-fest i konstant bevegelse, med uventede vendinger og fete visuelle idéer rundt hvert eneste gatehjørne. Se for deg en blanding av West Side Story (1961) og The Warriors (1979) satt til livs gjennom japansk anime/manga-galskap – stappfull av minneverdige øyeblikk.

 

Legg igjen en kommentar!

Vær vennlige og konstruktive.