Home » Louder Than Bombs

Louder Than Bombs

louder-than-bombs-03Originaltittel: Louder Than Bombs
Manus: Joachim Trier, Eskil Vogt
Foto: Jakob Ihre
Musikk: Ola Fløttum
Medvirkende: Isabelle Huppert, Gabriel Byrne, Jesse Eisenberg mfl.
Produksjonsår: 2015
Nasjonalitet: Norsk
Språk: Engelsk
Spilletid: 108 min.
Visningsformat: DCP

Tre år etter at hun omkom i en trafikkulykke skal krigsfotografen Isabelle Reed hedres med en utstilling, og i den anledning er det planlagt en større artikkel om henne i The New York Times. Gene, hennes enkemann, blir informert om at artikkelen vil offentliggjøre visse opplysninger vedrørende hennes dødsfall – opplysninger han helst skulle
holdt privat. Etter Isabelles død har familien glidd fra hverandre, og Gene sliter med å nå emosjonelt frem til deres to sønner, Jonah og Conrad. Artikkelen blir et påskudd for ham til å bringe familien sammen igjen, og for dem alle til å ta et oppgjør med det som en gang skjedde.

Joachim Triers tredje spillefilm er hans første engelskspråklige film,
og den første som ikke skildrer en norsk virkelighet. Louder Than Bombs finner sted i USA, i en forstad til New York, og den dysfunksjonelle familien gestaltes på finstemt vis av stjernelaget Isabelle Huppert, Gabriel Byrne, Jesse Eisenberg og nykommeren Devin Druid. Trier og hans skuespillerensemble overbeviser i skildringen av de komplekse mellommenneskelige båndene som er i spill innad i en moderne familie. Filmen er full av slående bilder og minneverdige scener. Blant annet får vi se hvordan Gene, i et forsøk på å nå frem til yngstesønnen Conrad, begynner å spille det samme online-spillet som ham; faren lager nennsomt sin egen karakter og oppsøker sønnen i fantasiverdenen spillet finner sted i – bare for å bli drept av sønnen når de omsider møtes. På finurlig vis kombineres emosjonell utilstrekkelighet og sårbarhet med subtile glimt av humor. Slike små øyeblikk vitner om den sjelden evnen til historiefortelling på film som Trier er i besittelse av.

Louder Than Bombs deltok i hovedkonkurransen i fjorårets filmfestival i Cannes, den første norske filmen til å oppnå dette siden Anja Breiens Arven (1979). Overraskende nok gjorde den det relativt svakt på kino her hjemme, med kun en tredjedel av de besøkstallene Trier oppnådde med sin forrige film, Oslo 31. august (2011). Dette kan ikke ses som annet enn et tydelig symptom på endringene som nå skjer i filmindustrien, der kinoene skvises ut til fordel for strømming og privat filmbruk. Her i Bergen ble filmen tatt av etter kun en håndfull visninger på kino – en skjebne den lider sammen med så altfor mange andre kvalitetsfilmer.

Legg igjen en kommentar!

Vær vennlige og konstruktive.