Home » Brev fra en Død Mann

Brev fra en Død Mann

Brev fra en dod manOriginaltittel: Pisma myortvogo cheloveka
Manus: Konstantin Lopushanskiy, Vyacheslav Rybakov, Boris Strugatskiy
Foto: Nikolai Pokoptsev
Musikk: Aleksandr Zhurbin
Medvirkende: Rolan Bykov, Iosif Ryklin mfl.
Produksjonsår: 1986
Nasjonalitet: Russland
Språk: Russisk
Spilletid: 87 min.
Visningsformat: 35mm

2015 var året der spesielt to jubileer sto sentralt, som på sett og vis kan ses i sammenheng: Atombombene i Nagasaki og Hiroshima i 1945, og Albert Einsteins generelle relativitetsteori fra 1915 og masseenergilov fra 1905. Einsteins berømte ligning E=mc2 sier at store mengder energi kan komme fra små mengder stoff, hvilket ga grunnlaget og åpnet mulighetene for produksjon av nettopp atomvåpen. Begge disse begivenhetene ble markert på utallige vis i fjor – ikke minst i kinosalene. Én film glimret likevel med sitt fravær: Brev fra en død mann (1986).

Vi befinner oss i en by etter en kjernefysisk katastrofe som ble forårsaket av en kombinasjon av datafeil og menneskelig svikt: Operatøren som skulle hindre rakettutskyting la merke til feilen, men fikk kaffe i vrangstrupen og klarte derfor ikke å rope de nødvendige kommandoer tidsnok. Byen blir ødelagt og forurenses av dødelig radioaktiv stråling. Politiet har opprettet portforbud på overflaten, mens de patruljerer gatene – det er nemlig kun de friske menneskene som er valgt ut til å kunne bo i de underjordiske bunkere. Hovedpersonen, spilt av Rolan Bykov, er en tidligere Nobelprisvinner i fysikk som prøver å finne en løsning på katastrofen. Samtidig prøver han å hjelpe en liten gruppe barn og voksne ved å la dem bo med seg og sine i kjelleren av det tidligere historiemuseet. Han overlever ved å skrive brev til sin sønn Eric, men det er åpenbart at brevene aldri vil bli lest.

Regissør Konstantin Lopushanskiy var produksjonsassistent på Tarkovskijs Stalker (1979), og stilmessig er det åpenbare paralleller mellom denne og Brev fra en død mann. Dystopien er altoppslukende, og filmen er skutt i en dyster sepiatone. Dette gir inntrykk av at fargene nærmest har falmet av filmen – ikke som et grep fra regissørens side, men som en følge av at den fysiske filmen selv er et offer for den dystopiske virkeligheten den skildrer.

Legg igjen en kommentar!

Vær vennlige og konstruktive.