Home » Hundedager

Hundedager

HundedagerTittel: Hundedager
Originaltittel: Hundstage
Manus: Ulrich Seidl og Veronika Franz
Foto: Wolfgang Thaler
Medvirkende: Maria Hofstätter, Christine Jirku og Viktor Hennemann
Produksjonsår: 2001
Nasjonalitet: Østerrike
Språk: Tysk tale, norske undertekster
Spilletid: 121 min.
Visningsformat: 35mm

På den varmeste tiden av sommeren, strandet mellom motorveier og bakgårder i en av Wiens forsteder, finner vi en gruppe mennesker uten noe annet å gjøre i den pressende heten enn å drukne seg i lengsler, raseri og tristesse. Som en flue på veggen får vi innblikk i de mest private og intime delene av livene deres.

Blant personene vi følger finner vi en uforskammet jente som formålsløst haiker og plager de velvillige sjåførene med intime spørsmål, betraktninger om deres utseende og medbrakte kassettbånd fylt med reklamejingles; en ung stripper med en ekstremt sjalu kjæreste, som truer alle som ser på henne med bank; en eldre enkemann som prøver å overtale husholdersken til å strippe for ham for å markere 50-års-bryllupsdagen til sin avdøde kone; et skilt ektepar som fremdeles bor sammen og gjør hverandres liv miserable, og en seksuelt frustrert lærerinne som i ren desperasjon er villig til å vikle seg inn i et forhold med den sadistiske kameraten til ekskjæresten.

Deres svette korpulente kropper som soler seg i inngjerdede bakgårder fremstår som symbol på deres ubevisste fallitterklæring. Kameraet studerer den stekende huden på nært hold som i et forsøk på å finne noe menneskelig under den. De lukkede vinduene, gjerdene, hekkene og den klamme stemningen understreker det ubehagelige i denne avstengte verdenen, hvor de mellommenneskelige relasjonene preges av ujevne maktbalanser, uforløste drifter og begjær. Det er felles for alle i filmen at de lever livene sine i ensomhet og isolasjon, selv i fellesskap med andre. Ved å nettopp utlevere det mest private kommer menneskeligheten frem i lyset, og med en skamfull bismak kan publikum også finne noe å kjenne seg igjen i.

Etter å ha laget dokumentarer som Animal Love (1996), Der Busenfreund (1997) og Models (1999) er Hundedager Seidls første spillefilm. Den er likevel dokumentarisk i formen, og Seidl har med ett unntak kun benyttet seg av amatørskuespillere. Det er noe urovekkende og beundringsverdig med hvordan disse vanlige menneskene utleverer seg foran kamera, og hvordan de forholder seg til tidvis fornedrende scener. Tittelen refererer til den varmeste tiden på året, dagene hvor den trykkende heten presser tiltaksløsheten og frustrasjonen til overflaten. For å virkelig få frem den uutholdelige varmen brukte Seidl 3 år på innspillingen hvor han kun benyttet seg av de varmeste dagene.

Werner Herzog skal etter å ha sett Animal Love ha uttalt at han aldri har sett et så nådeløst og usminket bilde av helvete i en kinosal. Det er på et vis kjennetegnende for Seidls filmer at de på inngående vis skildrer menneskelig avskyelighet, men samtidig er såpass distinkte i sitt uttrykk og kontrollerte i sin gjennomføring at de fremstår som visuelle mesterverk.

Legg igjen en kommentar!

Vær vennlige og konstruktive.