Home » The Long Day Closes

The Long Day Closes

The long day closesTittel: The Long Day Closes
Originaltittel: The Long Day Closes
Manus: Terence Davies
Foto: Michael Coulter
Musikk: Bob Last og Robert Lockhart
Medvirkende: Leigh McCormack, Marjorie Yates og Anthony Watson
Produksjonsår: 1992
Nasjonalitet: Storbritannia
Språk: Engelsk tale, norske undertekster
Spilletid: 85 min.
Visningsformat: 35mm

Elleve år gamle Bud lever i de voksnes Liverpool. Livet hans iscenesettes innenfor tre institusjoner – klasserommet, kirken og kinosalen – rom for samvær og kollektiv tilhørighet. Men Bud er ikke tilstedeværende i noen av disse rommene. Øynene hans trekkes mot lerretet, og dypt inn i de uimotståelige historiene som synes så altfor fjerne fra Liverpools evige middelmådighet. Alene i kinomørket finner Bud beskyttelse fra sin gudsfrykt og fra skolesystemets brutalitet. Her søker han ly i opplevelsene som ingen kan ta fra ham.

The Long Day Closes flyter frem og tilbake mellom episodiske tablåer, ledsaget av bruddstykker fra klassisk filmmusikk og tradisjonell engelsk sang. Til sammen utgjør dette en rik medley med sterk historisk relevans. Sang har spilt en utpreget rolle for Terrence Davies, både i hans barndom og i hans profesjonelle virke. Å bli sunget for, og å synge sammen med, markerer barnas bro til voksenverdenen.

Til tross for den fragmenterte innpakningen, skyller The Long Day Closes over deg som en uavbrutt bølge – som et dikt om fortiden, og om den evige erindringen av filmopplevelsen. Disse minnene er vakkert situert i byen hvor de oppstod. Steder fungerer nemlig ikke bare som bakteppe for karakterutviklingen i Terrence Davies ́ filmer. Byen representerer saligheten og gløden blant innbyggerne, men på samme tid deres pinsel og besvær. I sin foreløpig siste film Of Time and the City (2008) hyller Davies sin barndoms Liverpool en gang for alle, og anerkjenner den som en direkte forutsetning for at han har blitt den han er i dag. Menneskers bakgrunn er uunnværlige premiss også i hans øvrige filmer. Noe av det som gjør The Long Day Closes så monumentalt minneverdig er kombinasjonen av fokuset både på de kollektive betingelsene som er gitt av nabolaget, byen, landet og tiden, og samtidig enkeltpersoners hemmelige oppfatning av dem. For Bud er disse hemmelighetene hellige. De gjør 1950-tallets Liverpool gyllent og glamorøst.

Det kan være vanskelig å finne passende ord etter å ha opplevd denne filmen, fordi dens storhet treffer deg som en sublim melodi. Da er det bare å trekke pusten dypt, senke skuldrene, lukke øynene, og tenke på at du alltid kan og alltid kommer til å vende tilbake til den, sånn som du alltid vender tilbake til kinosalene når byen er på sitt aller gråeste. The Long Day Closes gir aldri slipp.

Legg igjen en kommentar!

Vær vennlige og konstruktive.