Home » Stop Making Sense

Stop Making Sense

Stop making senseTittel: Stop Making Sense
Originaltittel: Stop Making Sense
Manus: Jonathan Demme og Talking Heads
Foto: Jordan Cronenweth
Musikk: Talking Heads
Medvirkende: David Byrne, Bernie Worrell og Alex Weir
Produksjonsår: 1984
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk tale
Spilletid: 88 min.
Visningsformat: 35mm

Stop making Sense er det du får når du kombinerer et av de mest innflytelsesrike bandene noensinne på høyden av sin karriere med en ung, talentfull regissør. Resultatet er det mange karakteriserer som tidenes beste konsertfilm. Det hele virker tilsynelatende som én lang, sammenhengende konsert. I realiteten er det fire forskjellige konserter satt sammen, samtidig som en god del ble ekskludert – konsertene varte gjerne to og en halv time, altså en hel time lengre enn filmen.

Likevel er konsertfilmen en god, om ikke bedre opplevelse, enn de faktiske konsertene som fant sted. Regissør Jonathan Demme har et naturlig talent for tempo (den Dr. Strangelove- referende introduksjonen er briljant) og et herlig blikk med filmkameraet. Stop Making Sense står som en av de mest kritikerroste og markante konsertfilmene som noensinne er laget, en status den forsvarer den dag i dag. David Byrne og Talking Heads får som oftest mesteparten av rosen, noe som tross alt er fullt fortjent, men Jonathan Demme fortjener litt han også. Han ville, enkelt og greit, at et band som lød ulikt alt annet måtte få en konsertfilm som var ulikt alt annet. Alle fargelys, som vi kjenner så altfor godt fra rockekonserter, ble skrotet vekk. Alle ble tvunget til å tenke nytt når det gjaldt belysningen av den store, svarte og nakne scenen. Gjenstander som tok oppmerksomhet vekk fra bandet og danserne ble fjernet – kun de mest nødvendige gjenstander som kabler og lignende ble værende. Slik får det voldsom effekt når scenen sakte og forsiktig fylles for hver låt som går.

Det er først og fremst to ideer som skiller seg ut og som til slutt gjør denne filmen til en unik opplevelse. Den ene er den rolige klippingen. Filmskaper Demme tar seg god tid. Han nekter simpelthen å klippe kjappe overganger slik vi er vant til å se. Høydepunktet “Once In A Lifetime” består av ett opptak, som fokuserer på David Byrne. Det holder jo tross alt i massevis. Den andre er at filmen nærmest utelukker publikum. Vi får nesten ikke se dem i det hele tatt. Lyden fra applausen mellom låtene er dempet, det samme er jubelen. Demme og Talking Heads ville at filmpublikummet skulle gjøre opp sin egen mening uten å høre på tusener av andre mennesker juble i ekstase over det de har vært vitne til. Ikke før helt mot slutten får publikum komme inn i bildet, men man skjønner straks hvorfor. Sjansene er store for at du kommer til å klappe og juble med i kinosalen.

Legg igjen en kommentar!

Vær vennlige og konstruktive.