Home » Stalker

Stalker

StalkerTittel: Stalker
Originaltittel: Stalker
Manus: Boris Strugatskiy, Arkadiy Strugatskiy og Andrei Tarkovsky
Foto: Aleksandr Knyazhinsky og Georgi Rerberg
Musikk: Eduard Artemev
Medvirkende: Alisa Freyndlikh, Aleksandr Kaydanovskiy og Anatoliy Solonitsyn
Produksjonsår: 1979
Nasjonalitet: USSR
Språk: Russisk tale, norske undertekster
Spilletid: 163 min.
Visningsformat: 35mm

Stalker følger to forholdsvis atypiske eventyrere, en fysikkprofessor og en forbitret forfatter, og deres veieviser, den heller forhutlede Stalkeren, på reise inn i og gjennom den forbudte og avgrensede Sonen. Målet for ekspedisjonen er Rommet, der man angivelig får sine innerste ønsker oppfylt. Behovet for en veiviser er ifølge Stalkeren absolutt. Sonen er et lumskt område: Går man rett mot Rommet vil man aldri finne det, snur man og går i den retningen man kom fra ender man opp steder man aldri har vært, og hvor som helst kan det lure usynlige, men dødelige feller.

Opphavet til Sonens merkelige kraft er ukjent. Et resultat av et meteornedslag? Besøk fra det ytre rom? Hva Professoren og Forfatteren er ute etter med ekspedisjonen er like dunkelt. Professoren unngår å svare når han blir spurt, mens Forfatteren hevder å være på jakt etter inspirasjon. Ingen av dem virker imidlertid særlig entusiastiske, og det er kanskje ikke så rart. Rommet oppfyller nemlig de innerste ønsker, men disse trenger verken å være formulerte eller bevisste. Rommet er både ønskeoppfyller og orakel, det ikke bare oppfyller, men avslører de dypeste begjær. Det fyller derfor våre helter med en dyp ambivalens: Vil de virkelig vite hva de «innerst inne» ønsker? Hvem vet om selverkjennelsen er til å leve med?

Filmens tilblivelse overgår nærmest dens innhold hva gjelder mystikk og dramatikk. Filmen skulle egentlig spilles inn i Tadsjikistan, men et jordskjelv gjorde at innspillingen måtte utsettes og flyttes til Estland. Filmen ble deretter spilt inn to ganger da de første opptakene måtte forkastes på grunn av mislykket fremkalling av råfilmen. Deretter ble den ytterligere utsatt da Tarkovskij fikk hjerteinfarkt. Som om ikke det var nok døde Tarkovskij, hans kone og assistentregissør Larrisa Tarkovskaja og skuespiller Anatolij Solonitsin alle tidlig av samme type lungekreft. Lyddesigner Vladimir Sharun er overbevist om at dette skyldes innspillingen av Stalker, der skuespillere og crew vasset rundt i giftig skum fra et kjemisk anlegg. I så fall en uhyggelig parallell til filmen, ettersom Stalkeren har en datter hvis medfødte deformiteter tilskrives hans stadige turer til Sonen.

Kombinasjonen av fantastiske elementer, kameraets insisterende fokus på løsrevne objekter – en svart hund, speil og rustent nips – og det sparsommelige plotet inviterer symbolske fortolkninger. Og disse har ikke vært vonde å be. Er Stalker en allegori? Er den en politisk, åndelig eller religiøs lignelse? Er Sonen det menneskelige sinnet? Er Rommet kommunisme? Eller Vesten? Er Stalkeren Gud? Eller Stalin? Tarkovskij selv ga ikke ved dørene. Ifølge ham var ikke Sonen et symbol på noen ting. Kanskje er ikke Sonen annet enn et egnet utgangspunkt for en studie av tre menn, deres sansninger, minner, tvil, refleksjoner, fantasier, og samspillet dem imellom. Stalker har blitt omtalt som et filmdikt for spesielt interesserte. Men om billedspråket er poetisk og tablåene visuelt slående, er filmen også moderne myte og modernistisk drama. Og om det er science fiction, jernbane, enger og elver i tåke, metafysiske spekulasjoner eller samtidsruiner du er spesielt interessert i, eller rett og slett sovjetisk syttitallsfilm som heldigvis er like fengslende som treg og lang, er Stalker uansett noe du ikke bør gå glipp av.

Legg igjen en kommentar!

Vær vennlige og konstruktive.