Home » Ondt blod i vesten

Ondt blod i vesten

Ondt blod i vestenTittel: Ondt blod i vesten
Originaltittel: C'era una volta il West
Manus: Sergio Leone, Sergio Donati m.fl.
Foto: Tonino Delli Colli
Musikk: Ennio Morricone
Medvirkende: Henry Fonda, Charles Bronson og Claudia Cardinale
Produksjonsår: 1968
Nasjonalitet: USA, Italia
Språk: Engelsk tale
Spilletid: 175 min.
Visningsformat: DCP

Til den lille byen Sweetwater kommer fire mennesker med sammenflettede skjebner. Den skjønne Jill McBain, konen til en velstående industrialist, oppdager at hennes familie har blitt slaktet ned av den djevelske Frank, som i tur har lagt opp til at den notoriske banditten Cheyenne får skylden for udåden. Den navnløse revolvermannen «Harmonica» jakter på Frank av helt andre grunner. Deres motiver er kanskje uklare, men det kan med sikkerhet sies at hjerter vil banke og blod vil renne.

Ondt blod i vesten er første del i Sergio Leones trilogi om mytiske epoker i amerikansk historie. Fulgt av A Fistful of Dynamite (1971) og Ondt blod i Amerika (1984), omhandler filmene henholdsvis industrialiseringen av Amerika, den meksikanske revolusjonen, og 1920-tallets organiserte kriminalitet. Som trilogiens tematiske og produksjonsmessige omfang tilsier, orkestrerer Leone et storslått epos, og det med et filmatisk blikk og en elegant koreografi som vi sjelden har vært vitne til innen westernsjangeren. Den utstrakte, utsøkte åpningssekvensen ved togstasjonen, som setter tonen for resten av filmen, er en fenomenologisk studie. Leone senker oss ned i den ville vestens miljø på et taktilt nivå. Ørkenens stillhet brytes av små detaljer, som en hvinende vindpumpe, en summende flue, knirkende dører, og vann som drypper ned på hatten til en stoisk Woody Strode. Slik presenteres vi for elementene, vind, jord, vann, og til slutt ild når en fåmælt Charles Bronson ankommer stasjonen og revolveroppgjøret braker løs. Det eneste sporet av det moderne samfunnet er den tikkende telegrafen, og den har for lengst blitt satt ut av spill av en irritert cowboy. Det stadfestes at livet i den ville vesten innbefatter mennesket på sitt mest essensielle, mest primale, hvor våre sterkeste drifter er å leve og å elske.

Samtidig er ikke Ondt blod i vesten like karikert som den tidligere Dollar-trilogien. Filmen fremst år heller nærmest som en mot vekt til regissørens foreg ående westernfilmer. Vi finner den samme ikonografien som forbindes med Leones ville vest, men både karakterer, og kameraet som fanger dem, preges av en lavmælthet og en poesi som virker motsatt av de ekstroverte, flate karakterene Clint Eastwood omringes av. Leone formidler karakterenes følelser hovedsaklig gjennom kamerabruk og skuespillernes kroppsspråk, og ikke gjennom eksplisitt dialog og handling. Det er kanskje denne vektleggingen av det implisitte som tildeler karakterene mye av deres mystikk, og gir dem den emosjonelle dybden som Dollar-filmene kan sies å mangle.

Til tross for at Den gode, den onde og den grusomme (1966) er gjengangeren når folk flest diskuterer Leones westernkorpus, og til tross for at filmen bare er den første i nok en trilogi av periodefilmer, er det lett å se på det poetiske, grandiose eposet som Ondt blod i vesten er, og stadfeste det som Sergio Leones magnum opus.

Legg igjen en kommentar!

Vær vennlige og konstruktive.