Året er 1969, det løsslupne sekstitallet går mot slutten. Withnail og jeg-karakteren er to arbeidsløse skuespillere som bor sammen i Camden Town, London. Livsstilen deres bærer fortsatt sterkt preg av sekstitallets liberale forhold til alkohol og dop, og den yngre generasjonens selvutnevnte rolle som verdenserobrere. Dessverre begynner både karrieremessige skuffelser og et nært leverskrumpende alkoholforbruk å tære på, og slumtilstandene i leiligheten deres hjelper ikke på moralen. I desperasjon flykter de til en hytte på landsbygda, med planer om å lade batteriene sine. Landsbytilværelsen er de derimot dårlig utstyrt for, og oppholdet utvikler seg til en kamp mot sult, edruelighet og sodomi.

Filmen er skrevet og regissert av Bruce Robinson, som skal ha basert den på sitt eget liv i Camden Town på sekstitallet. Selv sier han at fortellingen kun er en mild overdrivelse av hvordan ting virkelig gikk for seg. Om dette er tilfellet, og det er riktig at man må lide for kunsten, forklarer det kanskje hvorfor Withnail og jeg er slikt et mesterverk av en komedie. Robinsons manus er filmens sterkeste punkt, og da kanskje spesifikt dialogen, underbygget av de solide skuespillerprestasjonene til Paul McGann og Richard E. Grant. Kultfilmens tilhengerskare har et bredt repertoar av replikker som kan siteres ad nauseam. Kombinert med hovedkarakterenes kjærlighet for alt med alkoholprosenter sitter man igjen med en film med høy vorspiel-faktor.

Withnail og Jeg må samtidig ikke avskrives som en rølpete fyllefest. Mange humoristiske elementer i denne kompisfilmen bærer et tragikomisk preg, og andre sekvenser er direkte såre. Bak venneparets fyll og galskap skjuler det seg en frykt for det som kommer. Som jeg- karakteren påpeker, har de gjort seg selv til fiender av sin egen fremtid, med en utagerende livsstil som sparker fot for alle ambisjoner de måtte ha om å nå frem i livet. I så forstand er Withnail og jeg en film om vennskap og forandring. På terskelen til en ny æra, er spørsmålet om de to klarer å komme seg videre, og om de gjør det samlet eller alene. De fleste kjenner igjen det vonde øyeblikket når en må revurdere forholdet til noen som en gang var en nær og kjær venn.

Likevel, Withnail og jeg er fremfor alt en glitrende kompisfilm og et studie i britisk humor på sitt beste og bitreste. Det er ikke uten grunn at Bergen filmklubb har vendt tilbake til denne perlen mang en gang, for en klassiker som denne oppleves best i lystig lag.