Home » Eerie, Indiana

Eerie, Indiana

eerie-indiana-pagina112Tittel: Eerie, Indiana
Originaltittel: Eerie, Indiana
Manus: Jose Rivera, Karl Schaefer, Matt Dearborn, Vance DeGeneres, Julia Poll, Michael R. Perry og Michael Cassutt
Foto: Jonathan West og John Hora
Musikk: J. Peter Robinson, Paul Buckmaster, Stacy Widelitz, Gary Chang og Nicholas Pike
Medvirkende: Omri Katz, Justin Shenkarow og Mary-Margaret Humes
Produksjonsår: 1991-1992
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk tale
Spilletid: 120 min.
Visningsformat: DVD

Etter knallsuksessen med visningen av fire episoder av Eerie, Indiana i høst fortsetter vi i vår med en ny seanse.

I 1991 var Eerie og Twin Peaks de to kuleste byene i Amerika. Det er en lettelse å kunne meddele at førstnevntes attraksjonsverdi fremdeles ikke er foreldet. Ved gjensyn danker serien ut sine rivaler «Goosebumps» og «Are You Afraid of the Dark?».

Tenåringen Marshall Teller har knapt flyttet til Eerie i delstaten Indiana før han begynner å ane noe suspekt, ikke bare med byens navn, men også med dens 16 661 innbyggere. Hans videre granskning avdekker at byen er mekka for ondskap og maktsykhet, iverksatt av hensynsløse hunder, sataniske skolesøstre, utenomjordiske ånder og Elvis. Hvor mye kan en stakkars trettenåring takle?
Marshall har ikke tenkt å la seg stoppe før alle fakta er belyst. Når varulvene lusker i hagen din er det vel egentlig ingen vei tilbake. I ekte noir-stil tar han saken i egne hender, og den etter hvert så velstrukturerte krimgåten er trolig nøkkelen til at serien har holdt seg så godt de siste tjue årene. Da serien ble kringkastet for andre gang i 1997 var det faktisk mange som sammenlignet den med «X-Files». Begge disse seriene definerte en bestemt filmtematikk på 90-tallet, som ytret mistro til autoriteter. Denne mistroen skildres ofte i form av konspirasjonsteorier knyttet til åndelighet, også i tvserier myntet på barn. Det paranormale i Eerie, Indiana er imidlertid ikke barnslig, selv om det sees gjennom barneøyne.

Den bittersøte nostalgien er også en sterkt medvirkende faktor til seriens varige appell. Det er derfor så befriende å innse at man ikke tok feil. Dette er faktisk skikkelig gøy! En gjeng forstadsmødre som forsegler seg selv i Tupperware for å oppnå evig ungdom, er gøy å se på, ikke skamfullt.

Legg igjen en kommentar!

Vær vennlige og konstruktive.