Home » Nobody Knows

Nobody Knows

nobodyknowsTittel: Nobody Knows
Originaltittel: Dare mo shiranai
Manus: Hirokazu Koreeda
Foto: Yutaka Yamasaki
Musikk: Tatetakako
Medvirkende: Yûya Yagira, Ayu Kitaura og Hiei Kimura
Produksjonsår: 2004
Nasjonalitet: Japan
Språk: Japansk tale, norske undertekster
Spilletid: 141 min.
Visningsformat: 35mm

Alenemoren Keiko flytter inn i en ny leilighet i Tokyo med sine fire barn. Keiko er en vimsete og ansvarsløs mor som sjelden er hjemme og når hun forlater barna tilsynelatende for godt, er det den eldste broren som må ta hånd om søsknene sine.

Scenene i filmen er satt sammen av fragmenter fra hverdagen til barna. Nærbilder av leker og hendene deres som tegner leder blikket vårt mot hverdagslige detaljer som samtidig forteller om noe større og viktigere. I starten av filmen er barnas tegnestifter helt nye, midtveis er det nesten bare stumper igjen. I en annen scene kan vi se at posten blir tatt inn, det er regninger og de blir liggende ubetalte på bordet. De samme regningene blir senere brukt som tegnepapir av de minste barna. Små signaler om at tiden går, og at mamma fortsatt ikke har kommet hjem. De minste barna forstår ikke helt hva som foregår, de leker videre som vanlig. Den eldste broren er vant til å ta ansvar, men han vil egentlig bare være et barn som alle andre. Ungeflokken er i en mildt sagt vanskelig situasjon, men det er som om de ikke forstår at de burde være redde. De leker intetanende videre i en verden hvor bare de finnes. De er usynlige barn, hjemme alene i en by med millioner av mennesker rundt dem, men det er ingen som oppdager dem.

Regissør Hirokazu Koreeda har om filmen uttalt at han ønsket at vise at barna vokser og utvikler sitt eget univers, til tross for det tragiske i at de har blitt forlatt. Han ville unngå å lage en sentimental film, men heller skape detaljerte portretter av karakterene for å vise hele spekteret i historien. Filmen, som er basert på en sann historie fra Tokyo i 1988, fokuserer ikke først og fremst på den triste historien, men viser hvordan barna organiserer seg og hvordan de fortsetter livet i leiligheten som et lite kollektiv. Koreedas framstilling av de forlatte barnas univers ligger i skjæringspunktet mellom dokumentarfilmen og fiksjonsfilmen, i det han med tålmodighet og nøysomhet dokumenterer den sakte forverringen i situasjonen.Den undertrykte framstillingen av situasjonen, barnas hverdagsliv som bare ruller videre, skaper spenningen i filmen. Vi aner at noe må skje, dette må jo ende på et vis, men det er umulig å forutse hvordan. Nobody knows er en vakker og mesterlig utført film, som evner å skape et stort drama ved å ta seg tid til å bygge opp spenningen, og sakte la de mørke undertonene komme til overflaten. Gå og se den.

Legg igjen en kommentar!

Vær vennlige og konstruktive.