Home » Rottefangeren

Rottefangeren

RottefangerenTittel: Ratcatcher
Originaltittel: Ratcatcher
Manus: Lynne Ramsay
Foto: Alwin Küchler
Musikk: Rachel Portman
Medvirkende: Tommy Flanagan, Mandy Matthews, William Eadie m.fl.
Produksjonsår: 1999
Nasjonalitet: Storbritannia
Språk: Engelsk tale, norske undetekster
Spilletid: 94 min.
Visningsformat: 35mm

Catcher in the Rye

Bakgårder lesset med søppelsekker. Gater som bugner av avfall og rask. Året er 1973, det er sommer i Glasgow og søppeltømmerne streiker. Med alt søppelet kommer også rotter. Det er dette skitne universet som folder seg ut av den hvite blondegardinen Rottefangeren åpner med – filmens første scene viser en gutt som på spøkelsesaktig vis svøper seg i en gardin, inntil moren brått river han løs og sender han ut for å leke. Gardinscenen setter stemningen for filmen, og fungerer samtidig som et frampek mot en fatal hendelse: Nede ved kanalen møter Ryan den jevnaldrende James, og de to havner i en slåsskamp som for Ryan ender med drukningsdøden. Den hvite blondegardinen har med ett blitt et likklede. Ryans død gjør James’ liv noen nyanser mørkere – skyldfølelsen forpurrer en tilværelse som ikke akkurat var rosenrød fra før.

Lynne Ramsays spillefilmdebut har de fleste ingrediensene man forventer av britisk sosialrealisme: en fordrukken far som sørger for å ødelegge når familielivet en sjelden gang nærmer seg idyll, maktforhold som grenser til misbruk og merkelige vennskap mellom ensomme sjeler. Likevel tangerer filmen aldri det sentimentale, den blir aldri sosialpornografisk. Filmen har sin setting, og gir et realistisk bilde av den skotske arbeiderklassen, men omgivelsene overskygger ikke filmens fokus på en indviduell erfaring. Ramsay evner å fortelle en troverdig og nær oppveksthistorie om en ung gutt i uheldige omstendigheter. Det finnes også et snev av humor i tristessen, særlig i skildringen av James’ særegne bekjentskaper, som den zoologifrelste Kenny og det nærsynte mobbeofferet Margaret Anne.

Fotografiarbeidet må nevnes som en av filmens bemerkelsesverdige kvaliteter – det grå hverdagslivet kontrasteres stadig med vakre, drømmende bilder. Åpningens gardinscene er ett eksempel, James’ spontane busstur ut av byens ståk et annet. James ønsker seg bedre kår, og med bussturen havner han uforvarende i en drøm – han finner en byggeplass hvor det ligger hvite, uferdige hus med bugnende kornåkre utenfor vinduet. Filmens kanskje lykkeligste scener viser James som stuper kråke og herjer rundt i kornet. Jovisst høres det i overkant lyrisk ut, men ser man filmen, virker det bare naturlig.

http://www.youtube.com/watch?v=Shgp8rfZ2d8

Legg igjen en kommentar!

Vær vennlige og konstruktive.