Home » Blade Runner: The Final Cut

Blade Runner: The Final Cut

Blade RunnerTittel: Blade Runner: The Final Cut
Originaltittel: Blade Runner: The Final Cut
Manus: Hampton Fancher, David Peoples, basert på en roman av Philip K. Dick
Foto: Jordan Cronenweth
Musikk: Vangelis
Medvirkende: Harrison Ford, Rutger Hauer, Sean Young m.fl.
Produksjonsår: 1982
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk tale, norske undertekster
Spilletid: 113 min.
Visningsformat: Blu-ray

Levva livet!

Året er 2019, stedet er Los Angeles. Den teknologiske utviklingen har gjort det mulig å lage menneskeaktige roboter så naturtro at de er umulige for menigmannen å oppdage – de betegnes som replikanter. De har maskinenes ekstreme styrke, hurtighet og intelligens – som gjør dem velegnet til arbeid som mennesker måtte vegre seg for å utføre. Da de hyperavanserte maskinene utviklet bevissthet og fri vilje begynte de å gjøre opprør mot sine menneskelige slaveherrer. Av den grunn ble replikanter ulovliggjort på jorden og alle fikk en begrenset levetid på tre år. De replikantene som trosser forbudet pensjoneres av replikantjegere, såkalte Blade Runners. Rick Deckard er en slik replikantjeger – kanskje den beste. Han hentes inn igjen for å jakte ned en gruppe farlige replikanter som har flyktet til jorden fra en utenomjordisk koloni. De ble sist sett da de prøvde å bryte seg inn i hovedkvarteret til Tyrell Corporation, verdens største utvikler av replikantteknologi – grunnen er så langt et mysterium, og Rick Deckard er mest interessert i å få dem bort fra gatene så raskt som mulig.

På sitt beste gir science fiction-sjangeren kunstneren frie tøyler til å utføre sosio-kulturelle tankeeksperimenter og filosofere over menneskets tilværelse. Narrativt er Blade Runner en vakkert utført, om enn grufull, relativisering av begrepet menneskelighet, som stiller spørsmål ved hvor mennesket slutter og maskinen begynner, på hvilket plan mennesket kan sies å eksistere – det kjødelige, det emosjonelle, det åndelige. En sitter igjen med forvirrende følelser rundt replikantenes desperate forsøk på å forlenge sin eksistens. Deres metoder er grusomme, men likevel er det lett å forstå deres ekstreme frustrasjon i det de jaktes av sine skapere. De viser frem et stadig ekspanderende følelsesregister og motivasjoner som ikke kjennetegner den typifiserte drapsmaskinen man finner igjen i andre fremtidsvisjoner på film.

På mange måter er og blir Blade Runners scenografi en antitese til den klassiske minimalismen som preger science fiction-sjangeren. Ridley Scott bytter ut den hvite hardplasten og det skinnende krommet med en verden som i all sin teknologiske framgang fortsatt er innkaket i skitt og forurensing. En verden preget av stadige påbygg og oppgraderinger, fremfor de sterile og pertentlige verdenene man blir kjent med i øvrige instanser i sjangerkorpuset. Los Angeles anno 2019 oser autentisitet og undring, men også gjenkjennelighet. Verden er på mange måter den samme, men med nye klestrender, sans for design og arkitektur, og Scott realiserer dette med en nærmest nevrotisk detaljorientering.

Etter sin første kinolansering i 1982, fulgt av en “directors cut” i 1992, kom Blade Runner: The Final Cut ut i 2007, stemplet som den ultimate utgaven. Denne nye versjonen utvider en del scener, mens den trimmer ned noen andre, i tillegg til å gi både bilde- og lydkvalitet et betydelig løft. Resultatet er en film som er tightere, og som i enda større grad enn tidligere vektlegger fremtidens Los Angeles som et miljø, og ikke bare som et scenario.

Legg igjen en kommentar!

Vær vennlige og konstruktive.