Home » Sans Soleil

Sans Soleil

Sans soleilTittel: Sans Soleil
Originaltittel: Sans Soleil
Manus: Chris Marker
Foto: Chris Marker
Musikk: Chris Marker
Medvirkende: Florence Delay, Arielle Dombasle m.fl.
Produksjonsår: 1983
Nasjonalitet: Frankrike
Språk: Engelsk tale
Spilletid: 100 min.
Visningsformat: Blu-ray

At dawn, we'll be in Tokyo

Hva har islandske sletter, japanske metrosystem, franske kaféer og afrikanske savanner til felles? De utgjør grunnlaget for Chris Markers uforglemmelige refleksjoner over den menneskelige hukommelse og konsekvente trang til å forevige og systematisere minner. Sans Soleil er en av filmhistoriens mest usedvanlige perler, hybrid mellom en reisedokumentar og et filosofisk manifest – mest treffende definert som en poetisk essayfilm.

Filmen består av observasjoner fra fem kontinent, arkivmateriale fra filmer og fjernsynsprogram, rekonstruksjoner og direkte referanser til filosofer, poeter og filmskapere. Alle disse tilsynelatende sporadiske anskuelsene er nedfelt i brevform av den omreisende kameramannen Sandor Krasna – et fiktivt alter ego for Marker selv – og opplest av en like mystisk kvinne, hvis forhold til Krasna forblir ukjent. Det skrevne materialet utdyper og systematiserer den reisendes erindring – et mangfold visuelle minner som utgjør selve bildene i filmen. Mest oppmerksomhet vies til det moderne Japan og den mikroskopiske afrikanske republikken Guinea-Bisseau, omtalt av Marker som «two extreme poles of survival». Begge statene var en gang okkupert av vestlige styrker. Likevel er Japan i dag å anse som et velstående industriland, mens Guinea-Bisseau står igjen med et av verdens laveste brutto-nasjonalprodukt. På denne måten trekker Marker sammenhenger gjennom motsetninger, samtidig som han påpeker trekk ved nedskriving av verdenshistorien.

Det er ikke bare nyere verdenshistorie som blir offer for Markers skarpe blikk. Sans Soleil kan vel så gjerne oppsummeres som en film om den fiktive historiens natur. Hvor kommer denne trangen til å strukturere øyeblikk fra? Denne tematikken går igjen gjennom hele filmen, og eksemplifiseres blant annet gjennom referanser til filmer som Stalker og Apokalypse nå!, for ikke å snakke om en tjueminutters dekonstruksjon av Alfred Hitchcocks Vertigo. For Marker synes paradoksalt nok den mest sjangerriktige filmen å være den sanneste, da denne filmen aldri utgir seg for å si noe korrekt om virkeligheten. Til tross for dette er det nettopp Sans Soleils lek med narrative konvensjoner i skjæringspunktet mellom det faktiske og det fiktive som utgjør grunnlaget for dens originalitet.

I disse selvrefleksive diskusjonene oppstår et interessant fenomen, hvilket fungerer som en drivkraft for Markers kulturelle sammenligninger. Hvilken innvirkning har kameraets tilstedeværelse på dem som portretteres? Hvordan skiller blikkene til de fredfulle blonde barna på en islandsk landevei i 1965 (et bilde som for Krasna representerer lykke)seg fra blikkene til de tålmodige familiene på Kapp Verde, som for alltid synes å vente på en båt som aldri kommer? Marker vender stadig tilbake til disse nøkkelscenene som for ham utgjør et kunstnerisk og samtidig humanistisk hovedproblem – hvordan se mennesker på en likeverdig måte når man ser dem gjennom en linse? Det hele kan oppsummeres på markedsplassen i Bissau, hvor Markers kamera får blikkontakt med en kvinne midt i folkemengden. «Jeg ser henne, hun så meg, hun vet at jeg ser henne, hun gir meg et blikk, men fra en vinkel hvor det fremdeles er mulig å late som om det ikke var adressert til meg, og til slutt, et direkte blikk, rett frem, som varte tjuefire hundredeler, samme varighet som et enkeltbilde på film.»

Legg igjen en kommentar!

Vær vennlige og konstruktive.