Apokalapyse nå!

Slik går historien: I den italienske byen Torino blir den tyske filosofen Friedrich Nietzsche vitne til piskingen av en hest. Nietzsche legger gråtende armene om hestens hals for å beskytte den, før han kollapser og faller i bakken. Denne hendelsen i Torinos gater i januar 1889 markerer Nietzsches undergang – etter møtet med hesten blir han aldri seg selv igjen, han har mistet forstanden og lever i sin søsters pleie inntil sin død i august 1900.

Den ungarske regissøren Béla Tarrs nyeste film, The Turin Horse, tar opp tråden der denne anekdoten slutter. Men istedetfor å utbrodere Nietzsches siste leveår, vier Tarr filmen til den piskede hestens liv, som følges i seks dager etter hendelsen i Torino. Det er en dyster hverdag som her skildres. Vi iakttar hestens fattige eier og hans datter i sine gjøremål ved et forfallent, isolert hus, et avsondret sted der vinden blåser uavbrutt. Den daglige dontens ritualer med påkledning, måltider og arbeidsplikter forstyrres imidlertid da hesten slutter å adlyde ordre – den nekter både å gå og å ta til seg føde. Når hesten ikke lenger vil arbeide, forsvinner den vesle familiens eksistensgrunnlag, og undergangsstemningen forsterkes ytterligere.

Som i Béla Tarrs tidligere filmer, er formspråket i The Turin Horse slående. De lange tagningene i sort/hvitt har nærmest blitt ungarerens signatur, men det er likevel samspillet mellom lyd, foto og tematikk som virkelig gjør filmene hans imponerende. Det hele er sømløst utført: I hver scene benyttes kombinasjonen av bildeutsnitt, musikk, koreografi, lyssetting og kamerabevegelser til å bygge opp den unheimliche følelsen Tarrs filmer så ofte gir – følelsen av at noe er nært og kjært, men samtidig uhyggelig fremmed.

En trenger ikke være spesielt bevandret i filosofihistorie for å trekke paralleller mellom filmens tematikk og Nietzsches ideer. Det handler om moralfilosofiske dilemma, menneskelig eksistens og det evige spørsmålet om mening. I filmen kommer dette hovedsaklig til uttrykk gjennom de repetitive skildringene av hverdagslige gjøremål. Meningstapet tematiseres imidlertid også eksplisitt, blant annet i scenen hvor en besøkende holder en tydelig Nietzsche-inspirert monolog om menneskets væren.

The Turin Horse vant Sølvbjørnen under Berlinalen i 2011, og skal ifølge Tarr selv være hans siste film – en avslutning på et kunstnerskap som altfor få har satt seg inn i. Filmen har ikke fått norsk kinodistribusjon, og Bergen filmklubb ser det som sin selvfølgelige oppgave å gjøre dette verdige eksempelet på europeisk filmkunst tilgjengelig for publikum. Bergens befolkning har ventet lenge på denne filmen – de vet det bare ikke ennå.

http://www.youtube.com/watch?v=v32n4lCG0OA