Home » Morvern Callar

Morvern Callar

Morvern CallarTittel: Morvern Callar
Originaltittel: Morvern Callar
Manus: Liana Dognini og Lynne Ramsay
Foto: Alwin Küchler
Musikk: Andre Cannon
Medvirkende: Samantha Morton, Kathleen McDermott og Linda McGuire
Produksjonsår: 2009
Nasjonalitet: Storbritannia
Språk: Engelsk tale, norske undertekster
Spilletid: 97 min.
Visningsformat: 35mm

Do it yourself

I sin andre spillefilm klarte Lynne Ramsay å bevise at hennes pangstart på regissørkarrieren ikke var et lykketreff. Hun makter å videreføre det intime karakterfokuset og den glidende kameraføringen fra Rottefangeren (1999) og sine kritikerroste kortfilmer. Der hvor disse filmene fungerer som klassiske og tidløse britiske oppvekstskildringer, oppleves Movern Callar som en filmatisk nyvinning frigjort fra enhver sjangerkonvensjon. Basert på Alan Warners roman med samme navn, er filmen en tett personskildring av Morvern, en moderne skotsk kvinne hvis rastløse eventyrlyst katalyseres av hennes samboers selvmord. Hun finner ham død på julaften, med treet pyntet og gavene pakket inn. På dataskjermen oppdager hun et kortfattet avskjedsbrev, og en fullført roman skrevet av kjæresten. I brevet oppfordres Morvern til å sende boken inn til en rekke forlag i forsøk på å få den publisert. Dette gjør hun også, men først etter å ha erstattet kjærestens navn med sitt eget. Nå åpner Morvern gavene: en svart skinnjakke, en gullfarget lighter og en samlekassett med kjærestens favorittmusikk. Disse tingene skal komme til å følge henne videre gjennom en noe uvanlig sorgprosess. Morvern Callar fremstår tidlig som en gjennomsnittlig britisk kvinne med overfladiske lørdagsgleder og påfølgende søndagsdepresjoner. I ukedagene arbeider hun i grønnsaksavdelingen på et supermarked, i helgene drikker hun seg full. Morvern synes likevel å skille seg fra alle i sin omgangskrets. Best overens går hun med venninnens bestemor, som aller helst vil sitte og stirre ut vinduet dagen lang. Morvern er sensitiv, skjør og svært oppmerksom på ytre skjønnhet, men disse kvalitetene har hun undertrykt i forsøk på å leve etter arbeiderklassens kodeks. Akkurat når hennes dagdrømmer om forandring er i ferd med å bli så påtrengende at de avskjærer henne fullstendig fra virkeligheten, dukker et brev opp i postkassen. Et forlag ønsker å kjøpe kjærestens roman, for en sum som gjør Morvern svimmel. Hun beslutter å begrave kjæresten på egen hånd og reise langt bort fra Skottland.

Filmen tar etterhvert form som en reise i dobbel forstand. Morvern forsøker å unnslippe det hun er født og oppvokst i, men oppdager snart at mye av det hun flykter fra sitter fast inni henne. I Almeria, Costa del Sol møter hun enda flere fulle briter enn hjemme. Hun reiser lenger, dypt inn i spanske fjellandsbyer, så langt bort fra sivilisasjonen som mulig, uten mål og mening, og uten returbillett. Med alt fra Boards of Canada og Aphex Twin til Can og The Velvet Underground på øret kjenner hun endelig på problemfriheten, uten bekymringer for hvor landeveien vil bringe henne. Morvern prissetter hver minste detalj med like mye tålmodighet som nysgjerrighet. Men en ferie kan ikke vare evig.

Morvern Callar er ikke en film som måler naturen og storbylivet opp mot hverandre, selv om det kanskje kan virke sånn på historiens overflate. Dens styrke ligger heller i nyansene. Morvern befinner seg i en gråsone hvor hun ikke føler full tilhørighet til noen av disse miljøene, men likevel er i stand til å smake på kortvarige nytelser ved dem begge.

Lynne Ramsays konsentrerte dveling ved små hendelser gjør at filmen flyter rolig og vilkårlig fremover, som i hovedkarakterens eget tempo. Ramsay har som Morvern et unikt blikk for detaljer. Når dette blandes med en kompromissløs dramaturgi som ikke tar hensyn til anstrengte spenningskurver og søkte konklusjoner, blir resultatet en uforglemmelig film som lever sitt eget liv.

Legg igjen en kommentar!

Vær vennlige og konstruktive.