Home » Filmskaperens byrde

Filmskaperens byrde

La oss være ærlige: En filmskaper er som alle oss andre mest opptatt av sine egne problemer. Men er en filmskapers problemer de samme som alle andres? Helt siden de første attraksjonsfilmene ved inngangen til det tyvende århundret har en selvrefleksiv tematikk opptatt filmskapere. Filmer som The Artist`s Dream (1899) og The Artist`s Dilemma (1901) var forsøk på å fremstille kunstnerens praksis, samtidig som de skulle representere transformasjonen mellom medium, fra stillbilde til film. På denne tiden ble imidlertid filmproduksjon og de tradisjonelle plastiske kunstpraksisene sett på som to adskilte beskjeftigelser. Dersom en filmskaper skulle kommentere kunstnertilværelsen, var det derfor naturlig å gjøre dette med maleren som subjekt.

Tretti år senere videreførte Dziga Vertov problematikken til noe særskilt filmatisk med filmen Mannen med filmkameraet (1929). Allerede i filmens intro manifisterer Vertov sin visjon med stor selvtillit. Han hevder at dette er en film som ”forsøker å skape et internasjonalt og absolutt filmspråk basert på sin fullstendige skilnad fra teaterets og litteraturens språk”. Vertov mente at filmen måtte anerkjennes som den syvende kunstformen, med sin egen estetikk, og ikke minst med sine egne byrder.

I Mannen med filmkameraet blandes bilder av den som filmer, det som blir filmet, selve klippeprosessen og publikums reaksjon på den ferdige filmen. På denne måten smelter prosessen og resultatet sammen, i en av historiens første metafilmer. Grunnen til at denne sammensmeltingen kan utføres så umerkelig nettopp på film, er fordi filmens form er den mest realistiske avspeilingen av livet slik vi oppfatter det. En metafilm vil derfor inneha et potensial til å være noe mer noe enn bare en film om en spesifikk sjanger eller kunstform.

Mang en filmskaper har forsøkt å utnytte dette potensialet til å kommentere livet og filmen samtidig, ofte med det resultat at de mister kontroll over dem begge. Flere har opplevd at filmen tar overhånd og gjør selve livet underordnet og ute av stand til å konkurrere med filmens spenningskurver og dens oppklarende konklusjoner. Bergen filmklubb har i år satt sammen en serie bestående av fem filmer som viser hva som kan skje når grensen mellom filmen og livet blir så uklar at man ikke lenger kan se hvor den går.

I Sherman’s March (1986) legger dokumentarist Ross McElwee ut på en reise for å kartlegge ettervirkningene av general William Shermans brutale ødeleggelser under den amerikanske borgerkrigen. Hans antropologiske arbeid blir imidlertid raskt nedprioritert til fordel for mer nærliggende problemstillinger. McElwee forelsker seg i alle kvinnene han møter, men blendet av sin ambisjon om å fullføre en spillefilm er han ute av stand til å kommunisere med dem. Kameraet blir hans eneste redning og samtidig grunnen til hans følelsesmessige fangenskap.

I Lars von Triers fem benspænd (2003) overtales Jørgen Leth til å gjenskape kortfilmen Det perfekte mennesket (1967) i fem ulike versjoner etter restriksjoner satt av von Trier. Under dette premisset avromantiseres den kreative prosessen samtidig som forholdet mellom to av Skandinavias mektigste filmskapere blir satt på prøve.

Sans Soleil (1983) kan sees som en hybrid mellom en reisedokumentar og et filosofisk manifest. Gjennom den fiktive kameramannen Sandor Krasna påpeker filmessayisten Chris Marker menneskers behov for å sette minner i system gjennom å forevige dem. Filmen består av faktiske observasjoner fra fem kontinent, blandet med rekonstruksjoner og andre fiktive grep som sammen utgjør grunnlaget for Markers viktigste spørsmål: hva gjør en historie sann, og hva gjør et øyeblikk minneverdig?

I Spike Jonze`s film Adaptation (2002) problematiseres også selve grunnlaget for en god historie. Charlie Kaufman skrev seg selv inn i dette manuset som en forfatter med skrivesperre. Etter oppdrag om å skrive et filmmanus basert på Susan Orleans bok “The Orchid Thief”, må Kaufman akseptere råd fra sin mindre talentfulle tvillingbror. Resultatet er en film som leker med filmmediet, og en historie som ender opp med å bli nettopp det dens karakterer ikke ønsker at den skal bli.

Francis Ford Coppola har også gjennomgått store lidelser som direkte resultat av sin profesjon. Hearts of Darkness (1991) er en film om hans marerittaktige innspilling av krigseposet Apokalypse nå! (1979). Fra konen Eleanor Coppolas perspektiv får vi se en mann som er fullstendig ute av stand til å distansere seg fra sitt filmprosjekt. Omtalt som tidenes beste bakomfilm skildrer Hearts of Darkness en filmskapers byrde i sitt forsøk på å gjenskape andres lidelser.

Det er mange måter å se disse filmene på, og det er nettopp dette som gjør dem så unike. Til tross for at disse fem filmproduksjonene har bragt med seg enorme mengder smerte og ubehag for de involverte, viser de hvor produktivt det kan være å miste kontrollen. Kanskje er det nettopp denne sårbarheten blant ellers så sterke og selvsikre filmskapere som beveger oss vanlige mennesker aller mest.

Program:
Søndag 18.03 kl. 19.00, Tivoli: Lars von Triers Fem benspænd
Onsdag 21.03 kl. 19.00, Tivoli: Sans Soleil
Søndag 25.03 kl. 19.00, Tivoli: Adaptation
Onsdag 28.03 kl. 19.00, Tivoli: Sherman’s March
Søndag 01.04 kl. 19.00, Tivoli: Hearts of Darkness

Legg igjen en kommentar!

Vær vennlige og konstruktive.